«Tapning gjennem Osdammen 4/8 - 41»

Osensjøen har vært regulert lenge. Et forslag om å bruke sjøen som et regulerbart vannmagasin for tømmerfløtinga i den nedenforliggende elva, Søndre Osa, ble fremmet av «nordfløter» Carsten Smith alt i slutten av 1790-åra. Dette forslaget ble imidlertid ikke realisert før på midten av 1800-tallet, da det ble reist en såkalt tømmerkistedam ved Søndre Osas utløp fra sjøen. Denne dammen tålte ikke all verdens press, men vannspeilet på den 47 kvadratkilometer store innsjøen skulle ikke heves så mange centimeter før man oppnådde god tilgang på fløtingsvann. I 1921 og 1923 fremmet Vassdragsvesenet utbyggingsplaner hvor det ble skissert en reguleringshøyde på 6,6 meter – vannspeilet skulle kunne heves med inntil 1,7 meter og senkes med inntil 4,9 meter – i spennet mellom kotehøydene 430,9 og 437,5 meter over havet. Ideen om å regulere Osensjøen ble fremmet i 1920-åra av Norges Vassdrags- og Elekrisitetsvesens hovedstyre med støtte fra blant annet Hedmark fylkes elektrisitetskomité. Fylkestinget argumenterte med «reguleringens store betydning for kraftøkningen, likesom den vil senke de store skadeflommer og skaffe mange arbeidsløse beskjeftigelse i disse vanskelige tider». Tross krisetidene var prosjektet tuftet på økonomisk framtidsoptimisme. Lokalt i Åmot hadde man forhåpninger om at utbygginga skulle gjøre det mulig å få orden i en skakkjørt kommuneøkonomi og sikre driftsvann og energi til virksomheten ved hjørnesteinsbedriften Rena Kartonfabrik A/S, som på denne tida hadde 120-150 ansatte og kjøpte mesteparten av tømmerråstoffet sitt lokalt. Det tok tid før prosjektet ble realisert. Denne utbyggingssaken fremmet for Stortinget i 1926, men rikspolitikerne vedtok å utsette den politiske behandlinga. Sannsynligvis skyldtes dette at Rena kraftselskap og Glommen og Laagens Brukseierforening, som var tiltenkt utbyggerrollen, ikke kunne akseptere det de kalte «Statens meningsløse krav og avgifter for reguleringen». Åmot herredsstyre reagerte ved å sende «en inntrengende henstilling til statsmaktene om å fremme Osen-reguleringen med lavest mulige avgifter», uten at dette hindret en ny utsettelse i 1927. Brukseierforeningen forsøkte fortsatt å påvirke rammevilkårene. Dersom ikke staten og Arbeidsdepartementet modererte sine konsesjonsvilkår, ville Brukseierforeningen videreføre det som ble kalt «den midlertidige regulering» med fløtingsdammen, som ble brukt til å magasinere vann også etter at fløtingssesongen var over. Den vannreserven man fikk kontroll på ved hjelp av denne dammen tilfredsstilte langt fra behovene Rena kraftselskap og Rena Kartonfabrik hadde i vinter- og vårsesongen.
Grunneierne ved Osensjøen var skeptiske – de hadde ikke fått erstatning for de ulempene den såkalte «midlertidige reguleringa» hadde påført dem. Det dreide seg om forsumping av både dyrket og udyrket slåtteland og av skoggrunnen langt sjøen, som noen steder var forvandlet til «gold, uproduktiv mark». Men utbygginga styrket i hvert fall håpet om å få elektrisk lys i Nordre Osen.
Det ble mange og lange skjønnsforretninger med påfølgende anker, blant annet fra grunneierne rundt sjøen. Slik gikk det måneder og år. I 1936 innså Glommen og Laagens Brukseierforening at det begynte å knipe med hensyn til fristen Stortinget hadde satt for ferdigstilling av prosjektet. Åmot herredsstyre anbefale en forlenget anleggsperiode under forutsetning av at arbeidet ble igangsatt innen året var omme. Det skjedde. Så snart kraftverket ved Kvernfallet var ferdig ble 20 av arbeiderne der tilbudt videre engasjement med flytting og innredning av arbeidsbrakker ved Osdammen, og deretter ble det bygd ei om lag 1 000 meter lang omløpsrenner, slik at fløtinga skulle kunne avvikles uten at det forstyrret anleggsarbeidene. Renna fikk for øvrig hard medfart under isgang før fløtingssesongen 1937 startet. Påfølgende høst var 160 mann i aktivitet med graving, fjellsprenging og støping i anleggsområdet. Størstedelen av arbeidsstokken var åmotinger, men noen kom også fra Søre Osen og Elverum. Antallet anleggsarbeidere ble for øvrig kraftig redusert i vintersesongen. Likevel vart sjølve damanlegget nesten ferdig våren 1938.
Også den moderne effektiviteten som hadde preget anleggsarbeidene imponerte. Da fylkestinget i Hedmark var på befaring i Nordre Osen sommeren 1938 noterte avisa Østlendingens medarbeider seg følgende:
«Et anlegg hvor der regnes med svære tall er det ferden [ordførergruppa og fylkesadministrasjonen på befaring] beså efter at ytterligere en etappe var tilbakelagt, og man var kommet et stykke inn i Åmot: reguleringsdammen i Valmen. Det er et overmåte imponerende anlegg, som ordførerne beså med stor interesse. For å illustrere dimensjonene nevner vi at 50 000 kubikkmeter masse er tatt ut, derav 10 000 kubikkmeter sten som er sprengt op. Til dammen er medgått hele 25 000 sekker cement, og der er anvendt 5 000 kubikkmeter støp. Andre etappe i anlegget gjenstår, det er opmudring av løpet opover fra dammen til utløpet av sjøen, et par kilometer ovenfor. Det er hele 200 000 kubikkmeter masse som her skal tas ut, og man vil bruke en av de mest moderne gravemaskiner i Nord-Europa, en maskine som tar 2 kubikkmeter masse i taket og arbeider raskt.»
Andre så på prosjektet med en viss bekymring. Befolkningen omkring Osensjøen fryktet at tappinga av sjøen vinterstid skulle føre til perioder med overvann og ødelegge for ferdsel på tvers av sjøen i perioder da man var vant til at de gikk an å gå eller kjøre med hest og slede på det islagte vannspeilet. Det ble også uttrykt bekymring for fisket, som gjennom generasjoner hadde vært ei viktig attåtnæring for folk i Osen. Mange ønsket fisketrapper i håp om at de skulle gjøre det mulig for fisken å fortsette sine gytevandringer. Ordføreren i Åmot mente at fisket i Osen var av underordbet betydning, og antydet at det måtte utsikter til 100-kilosfisker til for at slike fordyrende innretninger kunne forvares. «Han hadde ikke akkurat noe imot at det for Osas vedkommende blev bygget trap, men han syntes det var usmakelig å knytte en slik betingelse til denne sak», siterte avisa Østlendingen sommeren 1936. Installasjonene i vassdraget - med to kraftverk i Søndre Osa og dam ved Osensjøens utløp - stengte for fiskens vandringer. Osen fiskeriforening støttet seg på den kjente fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas. Han mente at Søndre Osa var ei viktig gyteelv for ørretten, for der var det gode gyteplasser og beskjedene forekomster av «rogn- og yngelskadende fiskesorter». I 1938 avviste hovedstyret i Vassdrags- og elektrisitetsvesenet en henstilling om å pålegge Glommen og Laagens brukseierforening å bygge fisketrapper ved Valmsneset og Kvernfallet.
Når det gjaldt den tradisjonelle bruken av vassdraget til tømmerfløting, var utbyggerne i henhold til vassdragslovgivinga forpliktet til å legge til rette for at fløtinga skulle kunne fortsette til tross for de hindringene kraftutbygginga skapte. Christiania Tømmerdireksjon forutsatte at de fikk disponere nødverndig vann til fløtinga nedover Søndre Osa. Et volum på 70 millioner kubikkemeter vann ble flere ganger nevnt i forhandlingene med utbyggerne. Skogeierne langs de nedenforliggende vassdragene var bekymret for at vannet som ble sluppet gjennom Osdammen vinterstid ville føre til kjøving og overvann, slik at det ble mulig å krysse elvene på isen vinterstid og at det ble umulig å levere tømmer på isen. Reguleringsprosjektet omfattet blant annet mudring i det området der dette fotografiet er tatt, et prosjekt der det ble brukt en diger maskin lokalbefolkningen aldri hadde sett maken til. Den kunne ta fire kubikkmeter masse med ei vekt på cirka åtte tonn i et jafs. Massen ble transportert vekk på en pram, også omtalt som ei «mudderlørje» med lastekapasitet på 200 tonn. Til tross for slikt utstyr, var mannskapsbehovet stort. I den mest intense fasen, sommeren 1938, skal mudringa ha sysselsatt over 250 mann, stort sett med kortsiktige arbeidsavtaler. Avtaleforholdene ble for øvrig årsak til en arbeidsrettssak mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og Glommen og Laagen Brugseierforening. Seinere, i 1950, stevnet Glomma fellesfløtingsforening Rena Kraftselskap A/S. Fløtingsorganisasjonen mente at anleggene ble bygd uten at det var holdt skikkelig fløtingsskjønn i forkant, og at konsekvensen hadde vist seg å bli at tømmerrenna ved Osdammen hadde fått en form som påførte tømmeret betydelige skader slik at tømmerkjøperne led økonomiske tap.

Collapse text