Isvoll langs Glommas elvebredd ved Koppangsøyene i Stor-Elvdal, fotografert i begynnelsen av mai 1959. Dette er levninger etter en «vårisgang» eller «flomisgang». Dette fenomenet o...

Torsdag 30. april 1959 publiserte regionavisa Østlendingen følgende reportasje fra isgangen i Midt-Østerdalen dette året:

«Isgangen fører til kritisk situasjon i STOR-ELVDAL
Over to tusen mål dyrket mark under vann og folk og dyr har flyttet ut på Trønnes.

Høyspentmastene veltet overende. Is og tømmer sperrer riksveien en rekke steder.

Den tre kilometer lange isdammen som stoppet på Bjørtåneset, løsnet tirsdag kveld, men satte seg senere fast ved Frøbergstad. Den løsnet der ved middagstider i går og rev da opp hele Tresefloen og Sundfloen og brøt opp til et stykke nedenfor Skatrud. Veldige isblokker og en masse tømmer ble skjøvet innover land, og på et sted nord for lokalet Noren gikk isblokker over veien – det hendte ikke hverken i 1928 eller 1934. En mengde trær er meid over ende og svært mange lysmaster er lagt ned, hele vestsiden av Koppang-området er uten kraft. På østsiden av Glåma går tømmer og is over veien, og på flere steder mellom Stai bru og Skatrud når den nesten opp på veibanen. Det så i går svært mørkt ut for framkomsten over riksveien og Fram skole avsluttet tidlig på dagen for å sikre at barna skulle komme heim.

FOLK OG DYR HAR FLYTTET UT PÅ TRØNNES
Flere hundre meter gjerde er tatt av ismassene, og flere kraftledningsmaster er lagt ned eller står på skakke. Isdammen står nå faktisk i en lengde av ca. 9 kilometer fra litt nedenfor Sundfloen og ned til Stai bru. Alle øyene mellom Sundfloen og Kirkemo står nå helt under vann og likeså alt flatlandet på begge sider av elva. I alt er det noen tusen mål under vann nå, dyrket mark omtrent alt sammen. En helt ny låve tilhørende Reidar Eggen ble revet med av is og tømmer i går; låven var så ny at eieren ikke engang hadde fått assurert den.

Ved Ekerstuen på Trønnes går is og tømmer lenger opp enn alle uthusene, kyr og hesten er flyttet ut. Folk kommer heller ikke inn i våningshuset og har flyttet til naboer.

FARE FOR AT ATNA KOMMER
Situasjonen var meget spent i går kveld. Verst bekymret var man over hvordan Atna kommer til å oppføre seg. Mye tydet på at den brygget opp til stor isgang, og hvis det skulle skje, er det fare for at isgangen i Glåma løsner voldsomt og kan bli en fare for brua ved Stai. Kjemåa har også tatt nytt leie, ble det meldt fra Koppang i går kveld.

Utover dagen i går var det stor trafikk til Trønnesgrenda, der folk var interessert i å sette seg inn i sitiasjonen. Den store isgangen som gikk i Glåma i 1934 gikk nøyaktig på samme dato som isgangen nå.

NY KRAFTLINJE SKAL BYGGES
Driftsbestyrer Skullerud i Stor-Elvdal kraftlag forteller at 10-15 høyspentmaster ble tatt av isen i går og 6-7 er dratt fra før, hvilket medfører at det er strømløst fra Vestgård og nordover til Storbekkmoen. Man mener imidlertid å sette inn en stor arbeidsstokk med å bygge ny linje oppe i askogen, og uten at han kan love det, håper Skullerud å kunne fortsette arbeidet slik at man kan få strømmen tilbake om en ukes tid.

BLIR DAMMEN SITTENDE?
Lenger sørover for dammen ligger isen fast fremdeles, og man frykter at dammen vil bli liggende i flere dager da vannet renner forbi på sidene og ikke får kraft nok til å få isen med seg. Imens flommer vannet utover stadig større områder, og samtidig smelter snømassene i fjellet.»

Det skulle gå fem år før berørte grunneiere i Stor-Elvdal fikk erstatning for de skadene isgangen i 1959 forårsaket. Den 13. mai 1964 kunne regionavisa Østlendingen melde følgende:

«Staten erstatningspliktig etter flom i Stor-Elvdal
Må ut med 36 000 kroner til grunneierne

Oslo 12. NTB – Som eier av Aursund-reguleringen ble Staten i 1961 saksøkt av 78 eiere av grunn og annen eiendom i Stor-Elvdal med krav om erstatning for skade voldt ved isgang i Glåma våren 1959. Først og fremst på grunnlag av en sakkyndig utredning fra ekspedisjonssjef, dr. Devik, la Nord-Østerdal herredsrett i dom av 21. juni 1963 til grunn, at etter de meteorologiske forhold våren 1959 vil isløsningen i Glåma ha artet seg som en isgang også uten noen vintertapping fra Aursunden. Som følge av denne tapping var imidlertid de i vinterens løp produserte og oppmagasinerte ismasser blitt større enn de ellers ville ha blitt. Selv om isgangen var en naturbegivenhet, måtte Staten være ansvarlig for den del av skadene som skyldtes at ismassene var større enn de ville ha vært under uregulerte forhold.

Med støtte i den sakkyndiges utredning satte herredsretten reguleringens andel i ismassene til en fjerdedel og kom til at Statens andel i konstaterte skader måtte sette til samme brøkdel, en fjerdedel, eller i alt vel 36 000 kroner. Dommen ble tillatt påanket direkte til Høyesterett, som kom til samme resultat som herredsretten. To dommere mente dog at Statens erstatningsansvar burde settes til en tredjedel av skadene, men flertallet fant at det ikke hadde grunnlag for å fravike det skjønnsmessige resultat som herredsretten for så vidt var kommet til.»

Den 30. desember 1964 hadde Østlendingen nok et oppslag om denne erstatningssaken, da de publiserte en meningsytring fra Sigmund Trønnes:

«Aursundreguleringen skaper isproblemene i Stor-Elvdal
Sigmund Trønnes: Vi fikk 25 prosent av skadene etter isgangen i 1959 – og skuffelsen var meget stor
På møtet sammen med jordstyret og herredsagronomen i Stor-Elvdal forleden om isproblemene i bygda, ha Sigmund Trønnes denne redegjørelsen:

«Oversvømmelsen og isdannelsen skyldes Aursundreguleringen. Den ble regulert i 1924 og fra 1924 til 1930 var det store isganger. Det kom av at tappingen av Aursunden om høsten laget voldsom isoppstuing, og med oversvømmelse og islegging over store områder. Den voldsomste isgang fikk vi i 1928. Det ble da reist søksmål mot staten, og ved Høyesterettsdom i 1936 ble staten dømt til å betale erstatning. En kommisjon hadde da bestemt at fra 1931 skulle tappingsmåten endres i Aursunden. Det skulle gå naturlig vannføring i Glåma til isdannelsen var ferdig, omkring 1. januar. Deretter skulle vassføringen økes med 1 kbm/sek. pr. døgn inntil det ønskede tappingskvantum var nådd. Fra dette ble gjennomført var jordbrukerne helt forskånet for ødeleggelser ved islegging og oversvømmelser om høsten.

Hensynet til den naturlige vannføringen
I 1947 endret staten igjen tappingsreglementet for Aursunden. Uten hensyn til den naturlige vannføring i elva skulle det slippes 10 kbm/sek. i tillegg til allerede fra høsten – og i enkelte perioder ble det sloppet betydelig større kvanta.
I åra framover fikk vi på ny betydelig islegging på dyrket mark. Det ble også flere store isganger om våren, noe som nådde toppen i 1959. Nå gikk igjen en rekke skadelidende til saksanlegg med krav om erstatning. De sakkyndige for både herredsrett og Høyesterett var Statens iskontor.

En lettvint måte
Statens iskontor kunne legge fram en beregning som viste at 75 prosent av ismassene skyldtes naturen og 20 prosent skyldtes reguleringen. Det var i sannhet en lettvint måte å klarlegge forholdet på. Rettsinstansene gjorde det like lettvint – ved å bygge på disse beregninger da de ikke kunne påvise feil ved disse. Den som ikke er slik regnemester må vurdere ut fra erfaring og sunt vett og det sier at når det i et vassdrag blir islegging om høsten, i enkelte år helt opp til landfylling med naturlig vannføring, og det nå slippes 20 prosent vann til, må det nødvendigvis gå innover land og føre til stor isoppstuing i elva. Det må være klart at det er dette slippet som går innover land og islegger – og følgelig er dette slippet årsaken til store skader. Vi fikk 25 prosent av skadene etter isgangen i 1959 – og skuffelsen var meget stor. Jeg vil ikke si at jeg ved denne dom ble styrket i min tro på den rettsbeskyttelse de skadelidende får i vassdragsreguleringssaker.»

Collapse text