• Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra krattskogen langs elvebredden i nærheten av garden Alme i Åmot kommune. Den 2. mai dette året beskrev avisa «Østlændingen» forholdene i dette området slik:

«Ødeleggelsene i Åmot.
Ved gårdene Alme og Kåsen så det i går stygt ut. På begge gårder ligger det svære lag av is og tømmer som elven har slynget op. Folk som hadde vært tilstede da den voldsomme isgang gikk søndag eftermiddag, forteller at tømmerstokkene blev slynget høyt i været og store trær langs elvekanten knakk som fyrstikker. På Alme ligger isblokkene veltet op langs husveggene – i sannhet et hyggelig syn for eierne, som nu skulde tatt fatt med vårånna. Det er nu ialt 8 jorder som er fullstendig oversvømmet av vann. På flere av disse er jordveien ødelagt for lange tider. På Alme har elven feiet med sig all jorden over hele eiendommen.

Ovenfor Alme gikk det igår eftermiddag flere isganger. Det blev fortalt av eldre folk, at lignende isganger har det ikke vært i Glåma siden 1854.»

Østerdølene var ikke ukjente med fenomenet isgang. Det oppsto gjerne når vårvarmen, etter en lang kald vinter, kom brått, eller når det like brått kom store mengder regn, som fikk vannstanden til å vokse slik at strømmen i elva fikk isen til å brekke i digre flak som ble ført med strømmen nedover. Med på ferden fulgte også fløtingstømmer som var levert på elveisen. På enkelte deler av vassdraget der det var mindre fall eller innsnevringer og andre fysiske hindringer hvor isen og sørpa ble stuvet sammen til en voll som hindret gjennomstrømminga av vann fra ovenforliggende områder. Til slutt ble gjerne trykket på vollen så stort at den brast, og førte med seg isen videre, kanskje til et annet sted der det samme gjentok seg. Mye is og tømmer ble også liggende igjen på de arealene som hadde vært oversvømt. Ofte var det landbruksarealer det dreide seg om. Der ble isbrann et stort problem. Lyset slapp gjennom isen, så plantane våknet til liv, men ble kvalt fordi at ishinna blokkerte oksygentilførselen. For tømmerfløterne ble det mange tunge løft når stokker som isgangen hadde ført ut over engarealene langs vassdraget skulle bæres tilbake til det rennende vannet.

Isgang i det omfanget man opplevde fra midten av 1920-åra og framover var noe nytt, og storelvdølene ble særlig hardt rammet. De så isgangen i sammenheng med reguleringa av innsjøen Aursunden øverst i vassdraget, der man samlet vann gjennom sommerhalvåret med sikte på tappe det i vintersesongen, til beste for vannkraftverkene. Denne reguleringa, som ble satt i drift i 1924, innebar langt større vintervannføring enn det som hadde vært vanlig. De som ble hardest rammet av isgangene holdt staten, som konsesjonsgivende instans, ansvarlig for isgangene som truet livsgrunnlaget for mange - se fanen «Opplysninger».
    Photo: Anno Norsk skogmuseum

Isgangen i Glomma våren 1928, fotografert fra krattskogen langs elvebredden i nærheten av garden Alme i Åmot kommune. Den 2. mai dette året beskrev avisa «Østlændingen» forholdene ...

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to