Bygging av nåledam - såkalt «fermettedam» - ved Svanfossen i elva Vorma i Fenstad i Nes kommune på Øvre Romerike, fotografert i 1916. Den øvre delen av dette vassdraget ble noe re...

I 1903 lanserte kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928) en plan for en mer effektiv regulering av Mjøsa enn den man hadde hatt ved Sundfossdammen siden 1858. Motivet var å oppnå jevnere vannføring i det nedenforliggende vassdraget med sikte på elektrifisering og industrialisering. Inntil da var det bare ved Sarpsfossen og Kykkelsrudfallene i Nedre Glomma som i nevneverdig grad var «taget i industriens tjeneste». Årsaken var den ujevne vannføringa gjennom året. «Glommen fører saaledes i sommerhalvaaret hyppig 1 000 m3 pr. sekund, medens den i de nævnte vintermaaneder [januar, februar og mars] i regelen kun fører ca. 100 m3 – i de senere aar stundom et endog mindre kvantum», ble det hevdet. Ved å bruke Mjøsa som vannmagasin ville man kunne slippe mer vann i vintersesongen og sikre en påregnelig minstevannføring vinterstid som ville gjøre det interessant å bygge kraftstasjoner og industri ved fossene nedover langs Glomma. Dette mente Sætren kunne oppnås ved å bygge en ny dam som ville gjøre det mulig å heve Vorma inntil 70 centimeter ved Svanfossen, cirka 13 kilometer nedenfor den eksisterende Sundfossdammen. Folk i Mjøsbygdene ble forespeilt at en slik dam ville gjøre det mulig å dempe de store flommene i innsjøen, og for Øvre Romerike skulle fordelen være at Vorma ble farbar for båttrafikk. Kanaldirektøren anslo at dette ville koste cirka 700 000 kroner – et stort beløp ved inngangen til 1900-tallet – men likevel ei fornuftig investering med tanke på den allmennytten det ville innebære å skape forutsetninger for kraftutbygging og industrireising langs den nedenforliggende delen av Glommavassdraget, ble det hevdet. Særlig kommunene langs Nedre Glomma var positive, sjøl om de så at større vintervannføring kunne komme til å vanskeliggjøre bruken av de tradisjonelle isvegene over elveløpet. Når det gjaldt farbargjøringa av Glomma innså Departementet for de offentlige arbeider at denne effekten «maatte blive begrænset i sit omfang og nærmest af lokal natur», noe også kanaldirektøren innrømte, men han tilføyde at «forholdene kan let utvikles saaledes, at denne vandvei bliver til stor nytte ogsaa for Mjøsdistrikterne». Der var holdningene til prosjektet preget av en viss skepsis, særlig med tanke på kraftig nedtapping om vinteren, som kunne skape vanskeligheter for bysamfunn og industribedrifter som brukte Mjøsa som vannkilde. Ekstremt lav vannstand kunne også bli et problem for båttrafikken, i og med at det kunne bli for grunt ved mange av bryggene de anløp. Fra Fåberg ble det uttrykt bekymring for mulige negative konsekvenser for fisket, som hadde stor betydning for cirka 30 grunneiere, som mente å ha fått redusert sitt inntektsgrunnlag ved bygginga av den eksisterende Sundfossdammen. Christiania Tømmerdirektion var blant annet bekymret for at kraftig nedtapping ville føre til forsinket start på fløtingssesongen og økt besvær med utislag langs Mjøsas strender. For myndighetene var det et viktig moment at denne steinfylte tømmerkistedammen begynte å bli sterkt preget av de påkjenningene den hadde vært utsatt for etter å ha stuvet opp vann til beste for båttrafikken fra Eidsvoll og nordover i 45 år. Sundfossdammen måtte fornyes eller erstattes av en annen dam – ved Svanfoss – der dammen kunne forankres i fast fjell. Arbeidsdepartementet mente at kanaldirektørens utredningsarbeid hadde godtgjort «at interesser af stor almen betydning vil befordres ved gjennemførelsen af det heromhandlede reguleringsprojekt, ligesom det maa antages, at disse interesser i betydelig grad vil overstige den skade og de ulemper, som maatte blive en følge af foretagendet», og at Glommens brugseierforening burde få løyve til å realisere prosjektet. Saken ble gjenstand for en stor debatt i Stortinget, som resulterte i videre utredninger av viktige prinsippspørsmål. Deretter fulgte kompliserte erstatningsskjønn. Men prosjektet ble realisert. Svanfossdammen ser ut til å ha vært i drift fra 1909-1910.

I Kanalvesenets saksutredning før bygginga av Svanfossdammen ble vedtatt, skrev daværende avdelingsingeniør Ingvar Kristensen (1865-1947) dette om hvordan han så for deg at dammen skulle bli regulert:

«Ved flommens indtræden om vaaren vil dammen saavelsom dybløbet staa aabent. Først naar vandstanden om sommeren synker under reguleret høide, lukkes dybløbet, og dammen reises, saa vandstanden holdes mest muligt jevn paa reguleret høide. Udpaa vinteren, naar den samlede vandføring nedenfor Nestangen falder under 220 m3 aabnes sammen successiv saaledes, at afløbet i Glommen holdes paa det regulerede minimumsafløb. Om vaaren, i begyndelsen af april, vil i almindlighed den laveste regulerede vandstand i Mjøsen være naaet. Det paa denne tid indtrædende tøveir vil imidlertid hurtig hæve vandstanden, saa reguleringsdammen først ud paa eftersommeren af hensyn til dampskibsfarten behøver at reises.»

Den 5. november 1912 approberte myndighetene nedenstående reglement for bruk av Svanfossdammen med tilhørende sluse. Dammen var bygd i henhold til en resolusjon datert 10. september 1906. Her følger reguleringsreglementet, som altså ble formulert i 1912:

«Reglement for manøvrering av Svanefosdammen.
Instruks for damvogteren ved Svanefos dam og sluse.
§ 1.
Damvogteren, der blir anvist bolig ved Svanefossen, skal stadig være tilstede og ha tilsyn med dammen og slusen overensstemmende med denne instruks og de ham av vasdragsdirektøren givne forskrifter.
§ 2.
Naar vandstanden i Mjøsen efter flommen om sommeren er sunket ned til 3,84 m. efter Eidsvold Sundfos merkes generalplan stænges – eventuelt aapnes – dammen litt efter litt og i saa stor utstrækning, at vandstanden holdes i nævnte høide. Herved iagttages, at naalene stilles sammen saa tæt som mulig.
§ 3.
Vandstanden holdes paa høide 3,84 m., indtil Glommens vandføring ved Aarnes synker ned uder 220 m3 pr. sek. I hensigt at holde vandføringen mest mulig jevn tappes fra dette tidspunkt det opmagasinerte vand.
Damvogteren vil hvert aar fra vasdragsdirektørens kontor faa underretning om tidspunktet for tapningens begyndelse, og hvor meget der efterhaanden maa tappes. Vandstanden i Mjøsen synker efterhaanden og kan i løpet av april, naar dammen skal være helt aapen og bukkerne nedlagt, synke ned til 1,64 m.
§ 4.
Dammen med tapningsløp skal fra nu av staa aapen, indtil vandstanden ovenfor samme stiger til 121,25 m. o. h., hvorefter bundlukerne lukkes – eventuelt aapnes – efter følgende forhold:
Vandstanden ovenfor dammen
m. o. h. Antal bundluker
lukket
121,25 – 121,40 1
121,40 – 121,60 2
121,60 – 121,90 3
121,90 – 122,20 4
122,20 – 120,60 5
122,60 – 122,95 6
122,95 – 123,30 7
123,30 – 123,70 8
123,70 – 124,10 9
124,10 – 124,50 10
over 124,50 alle luker

Det iagttages herved, at man ved lukningen begynder med de smaa liker og ved aapningen slutter med disse.
Naar vandstanden i Mjøsen efter flommen er sunket ned til 3,84 m., forholdes som i § 2 bestemt.
§ 5.
Damvogteren er ansvarlig for naalene, hvorav der høist maa findes 20 stk. paa broen. Resten, som ikke brukes, skal opbevares i et dertil bestemt skur.
§ 6.
Saalænge elven er farbar, skal damvogteren uten ophold la fartøier passere slusen fra kl. 6 morgen til kl. 10 aften samt for dampskibes og lastebaaters vedkommende efter anmeldelse eller signal ogsaa om natten.
§ 7.
Damvogteren skal paase, at porter og klædning samt mur m. v. ikke beskadiges ved fartøiernes gjennemfart, og nøklen til portlaasene maa kun benyttes av ham og hans folk.
Tømmer eller større isflak maa ikke bli liggende foran dammen, heller ikke i eller foran overkanalen til slusen, hvor det stænger trafikken.
§ 8.
Mindre reparationer av dam, sluse, bygninger, inventarium, gjærder m. v. besørges straks utført av damvogteren.
Større beskadigelser rettes saavidt mulig, og indmeldelse sker straks til vasdragsdirektørens kontor.
§ 9.
Damvogteren fører daglig protokol over manøvreringen, vandstanden oven- og nedenfor fossen, veirforholdene, samt observerer og noterer, om det forlanges, regnmængder, temperatur m. v. Av denne protokol sendes paa forlangende avskrift til vasdragsdirektøren.
§ 10.
Damvogteren fører liste over og er ansvarlig for de inventariesaker, som findes ved anlægget og sender ved hvert aarsskifte vasdragsdirektøren avskrift av listen med forklaringer til mulige forandringer.
§ 11.
Damvogteren er forpligtet til snarest mulig at indmelde til vasdragsdirektøren overtrædelse av gjældende reglementer saavel vedrørende selve dammen som færdsel i vasdraget.»

Reguleringsarbeidene ved Svanfossen fikk konsekvenser for interesser både i de ovenfor- og nedenforliggende delene av vassdraget. Reguleringsarbeidene ved Svanfossen fikk konsekvenser for interesser i de nedenforliggende delene av vassdraget. Den 15. mai meldte avisa «Aftenposten» dette:

«Mjøsflommen.
Svanfosdammen og Mjøsreguleringen.
Som svar paa Hamars ordførers telegram til arbeidsdepartementet indløp tirsdag følgende telegram:
«Efter de for departementet foreliggende oplysninger er der for tiden ikke sat flere bundluger i Svanfosdammen end bestemt i det gjældende reglement § 4.»
Dette er, som man ser, helt overensstemmende med de oplysninger, brugseierforeningens formand gav i «Aftenp.»
Hamaravisene er imidlertid meget fortørnet over departementets stilling, idet de hævder, at den er helt i strid med Mjøsreguleringen. Der staar her store interesser paa spil for Hamar. Mjøsen er nu 2,8 m. høiere end paa samme tid ifjor, og den stiger gjennemsnitlig med 18 cm. pr. døgn mod ifjor alene 3 cm. Hvis veiret holder sig, maa man derfor i Hamar være forberedt paa en verre flom end i 1910, da flommen varede i 2 maaneder. Hamaraviserne mener derfor at bundlugerne ved Svanfosdammen maa aabnes, før situationen bliver for kritisk.
Byens storthingsmand, o.r.sagfører Thallaug, har iflg. «Hamar St.t.» konfereret med statsraad Urbye om sagen, dog uden resultat. Thallaug er selv av den opfatning, at reglementet for Svanfosdammen strider mod Mjøsreguleringen. Statsraad Urbye antydede, at kanske afløbet gjennem Svanfosdammen burde lettes, saalænge reparationen af Minnebroen hemmede afløbet.
Direktør Bryn er af den opfatning, at det eneste rimelige er under nærværende forhold at aabne lugerne ved Svanfosdammen.»

Den 1. oktober 1913 meldte avisa «Øieren» dette:

«Den lave vandstand i Øieren.
Svanfosdammen faar skylden.
Udsigterne for brukene paa Lillestrøm blir daarligere jo mere vandstanden i Øieren falder. Lillestrøm formandskap behandlet onsdag en skrivelse fra en kommunal komité, som er nedsat for at føre kontrol med Svanfosdammen. Denne komité uttaler at den sterke nedgang i Øieren kommer av, at Svanfosdammen i uken fra 13. til 20. september har øket Mjøsens vandstand med 12 cm. Der er tilbakeholdt i Mjøsen734 kubikmeter pr. sekund, som ellers var kommet Øieren tilgode, saa vandstanden her ikke vilde avveket stort fra det normale. Komiteens skrivelse blir sendt arbeidsdepartementet med protest mot at dæmme op Mjøsen og med alvorlig henstilling om ikke at manøvrere Svanfosdammen slik, at bedrifterne ved Øieren lider ved det.»

Collapse text