100
Sonja Barth (1923-2016), fotografert på en oppmurt steinkonstruksjon cirka 200 meter nord for utløpet av Råkvatnet i Lom, om lag 1 360 meter over havet. Dette var en lokalitet Sonja og Edvard K. Barth oppsøkte i 1980 som ledd i sitt arbeid med å oppspore kulturminner knyttet til falkefangst i Norge. Rolv K. Øygard hadde omtalt stedet som ei «falkefangerhytte» i en artikkel i Dølaringens årbok fra 1931. Seinere var stedet nevnt i flere andre presentasjoner av slike tradisjoner, og kunstneren Trygve Håkenstad fra Vågå hadde også tegnet anlegget. Det var også satt opp et skilt ved siden av den murte konstruksjonen som knyttet den til falkefangfsten. Det dreier seg om et trangt, tørrmurt anlegg som det så vidt lar seg gjøre for en voksen mann å krype inn i. Sonja og Edvard K. Barth hadde i løpet av 1970-åpra undersøkt flere falkefangstanlegg, og Edvard var svært skeptisk til om dette virkelig kunne være et slikt anlegg. Bakpå kopien av dette fotografiet hadde han – stadig i 1980 – notert følgende: «Umulig å tenke seg at denne bua har hatt tilknytning til falkefangst. Som oppholdsbu er den også lite egnet, men må vel ha vært en form for krypinn (for rypefangere el. fiskere). Ytters ubekvem (liten og lav). Klarte så vidt å sko meg inn med bena først. Kan ikke snu seg inni bua annet enn med rullende bevegelser. Plakat om fangsthyttene (oppsatt av Håkenstad).» I en artikkel Barth publiserte om falkefangstanlegg i 1984 vurderer han også en annen bruk, nemlig fuglefangst ved hjelp av hendene. Han refererte til noe han kjente som en amerikansk tradisjon, der fangeren lå gjemt inne i ei slik hytte med ei levende lokkedue i snor foran seg. Når rovfuglen slo ned på dua, kunne fangstmannen langsomt trekke fuglene mot seg, inntil han kunne gripe den i angripende i beina og fange den. Liknende fansttradisjoner skal ha forekommet i Norge, men heller knyttet til ørn enn til falk. Barth drøfter også muligheten for at en fangstmann kan ha ligget skjult i denne «hytta» med ei snor som kunne utløse et slagnett et stykke unna. Også denne muligheten avviser Barth, dels med henvisning til at det var for trangt inne i hytta til at fangsmannen kunne operere slike snorer, dels fordi et beliggenheten ikke gjorde hytta til noe godt observasjonssted for falkefangst. Han ble i stedet stående ved at denne murte overbygningen i høyden kunne ha vært overnattingssted for falkefangere. Ei langt mer troverdig tuft knyttet til falkefangst fant Sonja og Edvard Barth om lag 800 meter sørsørvest for Råkåvatnet (jfr. SJF-F.008005)
Photo: Barth, Edvard Kaurin / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo