Sju jegere og en hund poserer bak to nyskutte bjørner etter ei jakt i Solbergskauen i Drangedal i Telemark 27. september 1912. Thomas Stiansen Tveits beretning om jakta er gjengit...

I Haakon Danevads bok «Bjønn og bjønnejakt i Drangedal etter 1850» er Thomas Stiansen Tveits (1883-1969) beretning om jakta der disse bjørnene ble skutt gjengitt slik:
¨
«Ei jakt i 1912.
Det var høsten 1912. Med hadde esla oss på elgjakt i Solbergskauen. Det var eg, Klas Markussen, Gunnar Klasen Solberg, Per Fineid, som bare var 16 år den gongen, og Sigurd Klyve, som var kontrollassistent og hørte heime i Hardanger. Så var det Kresten Dukefoss, eller «Kresten fa’bror», som dei kalla han. Han var tenestegut hos Klas Markussen, og så var det bror min, Olav Stiansen Tveit.

Me låg på Høymyr om natta, og starta derifrå om morgonen. Eg og Kresten skulle drive, og gjekk med bikkja mot Småfiskvassdammen. Der skulle me gå over elva og vidare mot Villheia. De andre skulle poste. Dei gjekk over Stedalen og forbi Åsetjenn og opp på Villheia i nordre enden av Småfiskvanna. Per Fineid blei ståans på Rauens myr, og dei to andre, Klas og Gunnar, var på vei ut over Benkeheia for å poste der. Dei gjekk jamsides, og stilt må dei ha fare, for dei kom boms på ein bjønn som låg på ei tuve og rota etter blåbær. Klar retta fram og skaut, og bjønnen datt på flekken. Det var ein ungbjønn, ein fjoring som me kalla dei, og då me kom bort til han, låg det siste blåbæret ennå på tunga. Så fort hadde det gått.

Dei hadde ikkje før komme fram til den daue bjønnen, før dei hørte at det braka nede i lia, og dermed kom binna farans like mot dei. Begge klemte til å skyte noko reint overhendig. Me som var langt borte, hørte det bare som ein ôm, men me forsto at noke ekstra var på ferde.

Eit av skotta hadde gått gjennom korsryggen på bjønnen, så han kunne ikkje gå, men han drog seg fram på frambeina. Mens de skaut på binna, kom sanneleg ein tredje bjønn til syne, - ein ungbjønn som var så forvirra at han visste ikkje hårre han skulle springe. Denne bjønnen kunne karane godt ha skote, men de var så opptatt av binna at han slapp unna. Men dermed var han ikkje utanfor fare. Han gjekk beit på Klyve, som var ved Agusttjenna. Han var på fint skothold, men da han retta fram, fekk han siktet midt i solauga, som akkurat då rann over fjellet. Og dåm bjønnen merka karen som sto der og feima med børsa, var han ikkje sein om å forsvinne.

Det blei gjort opp varme, og litt etter litt kom karane inn. Dei hadde nok tenkt seg at det hadde falle ein elg etter alle skota, men at det skulle ligge to bjørnar, var reint uventa.

Det blei nok tatt ein dotsup eller to, men så var det å gå på arbeidet med å flette dei og få ut vemmane. Det var lage tarmar i dei, hugsar eg. Eg sto i det uendelege og spann ut tarmar. Etterpå hengte eg dei opp i eit tre og sa med Klaus Markusen at kvinnfolka nok ville bli glade for å få dei til tørkesnorer.
Bjørneskrottane blei tredd inn på lange stakar, og så skiftest med to og to om å bere dei. Bjønnane var ikkje av dei største, men eit slit var det. Klas bar børser og sekkar og var så uheldig å snåve i ei rot og knekte eit sidebein.
Til slutt kom me til Pondalskilen. På Sageide, der Tor Halvorsen Holte budde den gongen, fekk me låne ein pråm og frakta bjønnane bort til Sageide. Der låg me om natta, og neste morgon bar det vassveien til Vreen, og derifrå kjørte Jon Nestangen bjønnane på tremeislede til Kjenndalen. Derifrå bar det vidare med pråm til Luggens. Der blei dei fotografera, og bildet kan me se i bygdeboka.

Med Tokedølen bar det så til Solbergstranda, der det var møtt fram mange folk som skulle se på bjønnefangsten.

Dagen etter fortsette me med elgjakta der me hadde begynt, og me fikk to elgar. På fem dagar hadde med dermed 2 bjønnar og 2 elgar.»

Mandag den 17. november 1912 kunne leserne av avisa Lillehammer Tilskuer finne informasjon om en tidlig debatt om hvorvidt rovdyrene skulle utryddes eller fredes:

«Skal Rovdyrene fredes?
Zoologerne vil, Jægerne ikke.
Diskussion i Norsk Jæger- og Fiskerforening.

Norsk Jæger- og Fiskerforening holdt Torsdag Kveld Høstmøte i Haandverks- og Industriforeningens store Festsal, som var fyldt av en Forsamling spænstige Jægere fra flere Kanter av Landet.

Konservator Dr. Hjalmar Broch fra Trondhjem holdt Foredrag om Rovdyrfangsten, set fra zoologisk Standpunkt.

Han fremholdt, at flere Dyrearter holder paa at utdø i vort Land, og at det derfor er nødvendig at der blir gjort noget, for at verne om disse nationale Mindesmærker. Særlig rettet Taleren skarpe Angrep paa de saakaldte Ethvervsjægere, som efter hans Mening er Snyltedyr, som ikke har nogen Kjærlighet til Naturen, men bare slagter ned saa meget de kan for Fortjenestens Skyld. Disse Jægere vil svlaa ned alle de Rovdyr, som konkurrerer med dem om Bildet. Annerledes ser Sportsjægerhe paa Jagten. For den er det Anstrengelserne og Livet i Naturen, som er det lokkende.
'
Taleren hævdet, at Rovdyrene ikke gjør bare Skade, men at de ogsaa gjør Nytte, og at de ikke virker saa ødelæggende paa Vildtbestanden, som man vil ha det til. Han fandt Rovdyrpræmier upaakrævet og for Bjørnens vedkommende var det paakrævet at faa Fredningsbestemmelser, da denne Skogens Konge holder paa at dø ut i vort Land. Taleren fremholdt, at det neppe er rigtig, at Bjørnen er saa skadelig for Saueholdet, som Bonden paa Vestlandet vil ha det til.

Taleren tok sterkt til orde mot Utleie av Jagttærren til Utlændinger. De var Dagdrivere, som kommer og slagter ned Vildt. Han konkluderede med, at der ved Samarbeide mellem Jægere og Turister maa skaffes Lovbestemmelser, som sikrer mot, at vore nationale Rovdyr utryddes.

Advokat Nansen takket for Foredraget, som i den efterfølgende Diskussion blev sterkt angrepet.

Forstander Omsted fremholdt, at hvad Jægerne ønsker, er, at der skal bli saa meget matnyttig Vildt som mulig, og det er absolut paaviselig, at naar man indskrænker Rovfuglenes Antak, øker Rypebestanden sterkt. Han protesterte mot Foredragsholderens Omtale av Erhvervsjægere og de Udlændinger, som gaar paa Jagt i vort Land, og fremholdt, at der ikke er nogen Fare for at Rovdyrene i vort Land skal utryddes, naar undtas Bjørnen, som Jæger- og Fiskerforeningen har tat Ordet for at beskytte.

Stipendiat Huitfeldt Kaas var enig i, at den eneste Maate vi kan faa noget ut av Jagten paa, er, at vi bekjæmper Rovdyrene.

Konsul Axel Heiberg fremholdt, at Utbyttet av Rypejagten i hans Terræn har steget voldsomt siden man begyndte at bekjæmpe Rovdyrene. Antallet av skutte Ryper er i Løpet av faa Aar steget fra 200 til 1 800 Stykker og Snarefangsterne har tat uhyre Masser – i Opdal fangedes sidste Aar 20 000 Ryper. Av Tiur er det saa meget, at den ødelægger Furuskogen.

Lensmand Strand fandt, at det er baade Ret og Pligt for Menneskene at gripe ind mot Rovdyrene, og han vilde protestere mot, at Erhvervsjægere ikke har nogen Glæde. Det er netop Glæden over Skogslivet, som gjør, at de driver Jagt trods det magre Udbytte.

Advokat Nansen vilde som Foreningens Formand betone, at Foreningen ikke vil utrydde Rovdyrene, men arbeide for at holde dem inden de rette Dimensioner og endda er der altfor mange Rovdyr her i Landet.

Efter endel Bemerkninger av Dr. Broch forevidste Professer Collett Lysbilder fra Dyrelivet.»

Collapse text