Sonja Barth (1923-2016), fotografert under utgravinga av tufta etter ei falkefangerhytte, antakelig på Stor-Svuku (samisk Svahke) i Femundsmarka nasjonalpark i Engerdal, på østsida...
Sonja Barth døde høsten 2016. Tor A. Bakke skrev følgende nekrolog i avisa Aftenposten 15. september dette året:
«Sonja Louise Barth (f. Skoklefald) sovnet stille inn 10. septemb ...
Sonja Barth døde høsten 2016. Tor A. Bakke skrev følgende nekrolog i avisa Aftenposten 15. september dette året:
«Sonja Louise Barth (f. Skoklefald) sovnet stille inn 10. september på Ullevål sykehus etter et kort sykeleie. Hun ble 93 år.
Sonja var født på Østre Skoklefald på Nesodden. Hun gikk på Aars og Voss gymnasium, deretter på statens håndverks- og kunstindustriskole. Som student ble hun tilknyttet Milorg. Hennes innsats er beskrevet i «Alt hva mødrene har kjempet – kvinner i motstand 1940-1945». I 1945 giftet hun seg med Edvard K. Barth. Det første barnet, Anne, kom i 1946. I 1947 flyttet de til Rondabu, en selvbygd hytte i Sollia. Et livslangt pionérarbeid i dokumentasjon av norsk utmarksbruk i Rondane-Dovre-områdene begynte. Det medvirket til at Rondane ble vår første nasjonalpark. I 1954 kom Elise, og de flyttet til Malmøya.
Ved åpningen av Dovre nasjonalpark i 2004 ble en fangstbu døpt Barthbue til minne om deres innsats. I 2006 kom en minneplate ved Vollum, og gjennom Vuludalen går Barths minnesti.
I mer enn 50 år delte de liv og gjerning. Forskningen ble publisert sammen og hver for seg, i tallrike artikler. Sonja var åndsfrisk til det siste, men alt feltarbeid med tung bør satte spor.
Sonja var kunnskapsrik, en kulturell verdibærer, alltid med undring over kosmos og dyp tro på nådens kraft. Turene til Kittilsens Lauvlia og Skredsvigs Hagan er gode minner – som vår felles glede over poesi, årlige juni-besøk på Børlis Oppistuen, rasten i vårskogen med niste og vide tanker.
Sonja hadde dyp omsorg for de uheldige og svake, som mangeårig pasientvenn i Røde Kors og telefonkontakt i Kirkens SOS. Hun ga raust av sin egen tid. Hun skrev: «Hjerte og sinn fylles av bønn. Hjelp menneskene; så tillit og fred i hjertene; lær oss å forstå hverandres egenart.» Mange er henne dypt takknemlig, også for livet.
Ekteparet etterlater seg et enormt foto- og arkivmateriale. Det overføres til fylkesarkivet i Oppland etter Sonjas ønske. Alt måtte brukes, komme til nytte. Henne siste ønske var at også hennes legeme ble brukt. Kroppen er donert til anatomisk institutt. Hennes støv vil møte Edvard igjen, ved en gråstein på Sollia kirkegård. De er tilbake sammen, i sin elskede fjellheim.
Sonja fikk to barn og fire barnebarn. For sin uegennyttige samfunnsinnsats ble hun i 2008 slått ridder av 1. Klasse av St. Olavs Orden.»
SubjectSonja Barth (1923-2016), fotografert under utgravinga av tufta etter ei falkefangerhytte, antakelig på Stor-Svuku (samisk Svahke) i Femundsmarka nasjonalpark i Engerdal, på østsida av innsjøen Femund. Denne falkefangerhyttetufta undersøkte Edvard K. og Sonja Barth i samarbeid med museumsbestyrer Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum i 1972. Det er trolig sistnevnte som har tatt dette fotografiet. Undersøkelsesområdet ble funnet etter lesing av den svenske botanikeren Carl von Linnés beskrivelse av et falkefangstanlegg han observerte på sin reise med hest fra Dalarne til Røros via Femundsmarka. Den norske Turistforenings folk hadde satt opp et minneskilt om Linnés besøk hos falkefangerne ved Forborgen, men det fantes ikke spor etter virksomheten der. Ekteparet Barth og museumsbestyrer Fossum fant derimot en sirkelformet voll av steinblandet torvjord og stein nordvest for Stor-Svuku. Den hadde en innvendig diameter på om lag 3,6 meter og var 70-80 centimeter bred. Det ble gjort et prøvestikk og påvist rester av ei krittpipe. Dermed forsto man at man hadde funnet hytta til falkefangerne Carl von Linné besøkte i 1734. Fotografiet viser hvordan de tre som foretok utgravningen hadde delt undersøkelsesområdet i fire seksjoner («bløtkakestykker»). Ved å grave mot disse snorene sikret de seg antakelig en mulighet for å lage snittegninger av kulturlagene i falkefangertufta i to retninger. Da dette fotografiet ble tatt var om lag halvparten av tufta utgravd. Sonja Barth satt på huk og gravde da dette fotografiet ble tatt.
I 1972 fikk Norsk Skogbruksmuseum i oppdrag fra Miljøverndepartementet å registrere kulturminner i Femundsmarka, som ved et stortingsvedtak året før var gjort til nasjonalpark. Museumsbestyrer Tore Fossum samarbeidet med daværende førstekonservator ved Zoologisk museum, Edvard K. Barth og hans kone Sonja om denne oppgaven. Et av de kulturminene de fant og undersøkte var tufta etter ei falkefangerhytte som den svenske botanikeren Carl von Linné hadde beskrevet fra ei reise han gjorde fra Dalarna til Røros via Femundsmarka i 1733. For de tre finnerne ble dette starten på en langvarig interesse for denne kategorien kulturminner. Sonja og Edvard K. Barth oppsøkte norske fjellområder med navn som kunne tyde på falkefangsttradisjoner og lette etter tilsvarende tufter. Flere ble funnet. Edvard K. Barth oppsummerte undersøkelsene som var gjort så langt i en artikkel i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 10 (1984). Der berømmet han også Øystein Mølmen, som hadde gjort interessante registreringer i Nord-Gudbrandsdalen. Etter Edvard K. Barths død fortsatte enka Sonja Barth og Tore Fossum, som da var blitt pensjonist, å gå sommerturer i fjellet for å lete etter falkefangstanlegg. Omkring år 2000 leverte Sonja Barth en oversikt hun hadde laget til Norsk Skogbruksmuseum om de undersøkelsene som var gjort til da. I februar 2015 kontaktet arkeologen Ragnar Orten Lie museet, og fortalte at han hadde påtatt seg å skrive en artikkel om de norske undersøkelsene til en europeisk publikasjon om falkefangstens historie. Han spurte om Norsk Skogmuseum hadde fotografier fra registrerings- og utgravingsprosjektene, og om museet visste hvor funnene fra undersøkelsene var deponert. Museet hadde en del svart-hvitt-kopier av fotografier som Barth sjøl hadde tatt og levert museet sammen med manuskripter til årboka, noen opptak Tore Fossum hadde gjort under undersøkelsene og noen få funnbilder som var tatt av museumsfotograf OT Ljøstad, også for å skaffe illustrasjoner til rapporter som skulle publiseres. Noe av materialet ble umiddelbart skannet og registrert for å skaffe Ragnar Orten Lie tilgang til digitale bilder fra undersøkelsene. Funnene fra utgravingene av falkefangerhyttene finnes ikke i Norsk Skogmuseums samlinger.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».