Martinus Nordal (1890-1967) fra Strandbygda i Elverum, fotografert i skogsarbeiderantrekk og med skogsredskap som nok var litt gammeldags da fotografiet ble tatt, i 1962. Nordal ...

Martinus Nordal var født 27. mars 1890 på småbruket Nordal i Elverum. Foreldrene var Lina Olsdatter og Ole Martinusen. De fikk hand om et fire dekar stort areal i garden Retengens skogteig i Stavåsen i Elverum. Der bygde de et «hematt» for seg og familien, som etter hvert også fikk seks barn, hvorav Martinus var den nest eldste. Plassen kalte de Nordal, og dette ble etter hvert også slektsnavn. På fire dekar jord kunne en nok drive litt enkelt småskalajordbruk med sikte på sjølforsyning, men dette var ikke nok til å brødfø en familie. Ole Martinusen var derfor skogsarbeider vinterstid, og sønnene måtte også lære seg dette yrket i svært ung alder. Martinus hadde også et politisk engasjement for å bedre spesielt skogsarbeidernes, men også mer generelt arbeiderklassens kår. Dette engasjementet ble fundamentet for den samfunnsrollen Martinus Nordal hadde fra unge år fram til han døde 20. august i 1967. Da Martinus Nordals fylte 70 år skrev en partifelle, journalist Sverre Østhagen i Hamar Arbeiderblad, følgende omtale av jubilanten og hans store samfunnsengasjement:

«MARTINUS NORDAL RUNDER DE 70
Men har ennå mere enn nok å slåss for!
I morgen blir det fest på Søbakken, og det er det sannelig god grunn til, for da fyller arbeiderkjempen Martinus Nordal 70 år, og vil bli hyllet av kamerater, kolleger, institusjoner, naboer og familie slik som det seg hør og bør. Og få har vel fortjent det bedre enn nettopp Martinus Nordal, som har ofret et liv i striden for arbeidsfolks rettigheter og interesser, og som den dag i dag er like aktiv på den front som har tatt det meste av hans tid og krefter.

Det finnes svært få som har satt slike spor etter seg på det faglige og politiske område her i distriktet som Martinus Nordal, og han er kjent i hver krok av fylket. Det mest karakteristiske for ham er nok at han aldri har spart seg selv, og for så vidt ikke spart noen annen heller. Men Nordal hadde god trening allerede fra barndommen av. Han vokste jo opp i et hjem i Hernes som ikke akkurat bugnet av gods og gull, og han var ikke mere enn 7 år gammel da han første gang måtte ta en tur til tømmerskogen sammen med faren. Han arbeidet i skogen og gikk på skolen annen hver måned og han og en bror av ham skiftet på med å hjelpe faren med tømmerhoggingen. Da han var blitt 11 år gammel fikk han beskjed om at nå fikk han klare seg selv, og det gjorde han også. Det ble mye slit, mange vanskeligheter og nok av harde dager, men den unge Martinus hadde krefter å øse av og han slo seg igjennom. Han er bli skogsarbeideryrket tro hele sitt liv, når en bortser fra at han også gjorde en «snarvisitt» til Canada, og slet verre enn noen gang før han atter satte kursen mot hjemlandet. Der ble det jo skogen og tømmerhoggingen igjen, og hvor mange kubikkmeter Nordal har avvirket i årenes løp har han naturligvis ikke tall på selv. Det får være nok å si at han har gjort en innsats i skogen som er respektert på alle hold, og som ikke mange har kunnet gjøre bedre.

Det falt av seg selv at Nordal i ung alder sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Han ble faglig organisert i 1911 og politisk i 1914, og han bestemte seg tidlig for selv å gjøre en aktiv innsats for å skaffe arbeidsfolk de rettigheter og den posisjon de hadde krav på. Det ble en innsats som har vart til nå og som nok vil fortsette ennå en tid! Naturligvis var det skog- og landarbeidernes organisasjon som sto Nordals hjerte nærmest, han var jo selv skogsarbeider og kjente forholdene. Han herjet i distriktet som et uvær, organiserte foreninger, holdt møter og konferanser og var stadig på farten. Også det var et slit, men Nordal så organisasjonstanken og interessen vokse omkring seg og styrken bak kravene økte til stadighet. Det skyldes ikke minst Martinus Nordal at Østerdalen var det distrikt som først fikk en fast sammentømret skog- og landarbeiderorganisasjon. Arbeiderne ga ham da også sin tillit. Han ble formann i bygdesammenslutningen, styremedlem i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund, fast forhandler og mye annet. En studietur til Sovjet fikk han også på kjøpet!

Man kan vanskelig skille mellom Nordals faglige og politiske innsats. For også partiet slo naturligvis klørne i ham og har beholdt taket siden. I 1922 ble han medlem av styret i Elverum Arbeiderparti og to år senere satt han på formannsplassen. Han innehadde den i årrekke, og etter at den omtalte partistriden i Elverum [striden toppet seg i 1947-48, etter en nominasjonsstrid der Olav Sæter, Petter Granberg, Martin Liengen og Martinus Nordal var sentrale aktører, noe som førte til at førstnevnte ble ekskludert, de tre andre meldte seg ut av Elverum Arbeiderparti] ble gravlagt for noen år siden, tok Nordal igjen på seg formannsvervet. Han har det den dag i dag [han frasa seg vervet ved årsmøtet i partiet i februar 1962], og ingen skal kunne si at han ikke skjøtter jobben med både dyktighet og interesse. I 1923 kom Nordal for første gang inn i Elverum kommunestyre og i 1927 finner vi ham i formannskapet. Der har han sittet praktisk talt hele tiden siden, og han har også innehatt varaordførerjobben et par perioder. Foran høstens kommunevalg fraba Nordal seg bestemt gjenvalg, men det betyr jo ikke på noen som helst måte at han er ute av det kommunale liv. Snarere tvert imot! For Nordal har jobber nok og han er villig til å yte en innsats der hvor han trenges best. Han tok på seg uriasposten som skolestyreformann i Elverum og har tross alle motsetninger i denne noe egenartede forsamling vunnet både tillit og respekt, han er medlem av skogrådet, kinostyret, lønnsutvalget, ligningsnemnda, forliksrådet, byggekomitèen for det nye pleiehjemmet osv. 70-åringen er altså ikke arbeidsløs og risikerer heller ikke å bli det. Men når en bortser fra at Nordal i det senere har vært plaget av en øye-historie, er han fremdeles den samme som han alltid har vært: Aktiv, frisk og full av iver etter å fortsette den kampen som han har ført i alle år, en kamp som har gitt oss alle et bedre samfunn, men hvor det ennå er oppgaver nok å løse for den som vil!

Det bør jo også nevnes at i 12 år var Martinus Nordal medlem av samorganisasjonens styre, og han har vært nestformann i Hedmark fylkes Arbeiderparti. Men vi bør vel slutte her, for det er så likevel ikke mulig å regne opp alle de komitéer, utvalgt og institusjoner som har gjort bruk av Nordals arbeidskraft og interesse.

Hamar Arbeiderblad for sin del vil gjerne slutte seg til alle de gratulanter som i dag vil takke Martinus Nordal for innsatsen og ønske ham alt godt i årene som kommer. For avisen har Nordal alltid vært en god venn og en trofast tjener. Han var formannen i avviklingsstyret for salig Østerdal Arbeiderblad, og da Hamar Arbeiderblad startet sin offensiv i Østerdalen var Nordal med fra første øyeblikk. Siden har han aldri forsømt noen anledning til å tale arbeiderpressens sak og selv gjøre en innsats for den.

70 år er jo i realiteten ingen avskrekkende alder i våre dager. Det snakkes så ofte om at man skal la ungdommen slippe til. Det er ikke så nødvendig i Nordals tilfelle, for selv om han kan sies å være gammel av år er han ennå ung og frisk av sinn. Det håper vi han vil bli lenge ennå!»

Hamar Arbeiderblad hadde 1. desember 1953 følgende omtale av dokumentarfilmen Martinus Nordal var en sentral aktør i:

«Martinus Nordal spiller «hovedrollen» i skogbruksfilmen fra Elverum.
Representanter for Elverum kommune og for kinostyret overvar fredag i Oslo framvisningen av de filmer som var tatt opp av Landbruksdepartementets filmkontor under skogbruksutstillingen i Elverum i sommer. Man har laget en større film, som har en spilletid på omlag en time, og dessuten flere kortere filmer. Det skal nå tilsettes tale og musikkledsagelse, og vi tror å kunne si at man her har et filmprodukt som er meget verdifullt og som ikke minst i vårt distrikt vil bli omfattet med stor interesse.

De fleste opptakene er meget skarpe og gode. Vi kan nevnte at vi får en rekke glimt av biskop Schjelderups friluftsgudstjeneste på Glomdalsmuseet, fra festprogrammet på skogsarbeidernes og fagorganisasjonens dag, fra utstillingsområdet osv. Videre er det en rekke gode yrkesmessige glimt. Best av disse er et opptak hvor Martinus Nordal spiller «hovedrollen». Vi ser ham i full virksomhet med øksa, og det er morsomt å studere hans ypperlige teknikk. Videre har vi morsomme opptak fra trekull og tjærebrenningen, fra jaktens og fiskets dag, fra demonstrasjonsfeltet ved Vindheia osv. Beste av hele filmen syntes vi dog bautaavsløringen ved Gråberg var. Her har man fanget inn en rekke kjente og populære typer, og det er liv og farge over framstillingen.

Som tidligere omtalt er det meningen at Elverum-kinoen skal sikre seg filmen for å kjøre den for publikum i distriktet, og vi tør nok garantere fullt hus i de dagene. Det er en rekke kjente og ukjent folk fra distriktet med som «aktører» og ikke minst dette vil nok bli populært.»

Martinus Nordal var også skuespiller i filmen «Liv og husvær i skogen», som ble produsert av Statens film- og billedkontor, med Gerhard Gundersen som fotograf og men manuskript som var skrevet av arbeidsinspektør Harry Braaten og konservator Tore Fossum. Denne filmen hadde premiere på kinoen i Elverum i oktober 1962. Dette stillfotografiet er antakelig tatt i forbindelse med opptakene til denne filmen.

Collapse text