• Kirkeskyssen til Anton A. Skøyen. Hest og kjerre med kusk.
    Photo: Hadeland Folkemuseum
  • Kirkeskyssen til Anton A. Skøyen. Hest og kjerre med kusk.
    Photo: Hadeland Folkemuseum

Kirkeskyssen til Anton A. Skøyen. Hest og kjerre med kusk.

1 comment

  • Kilde: Årbok for Hadeland 1975 side 13-17. (Det er rettet en del opplagte feil i tekst og årstall!).

    Anton A. Skøien "engelskmannen på Skøien" 1857 - 1920 Av Helene Borlaug

    Jeg er bedt om å lage en artikkel om denne farbroren min, som gjennom åra er blitt litt av en sagnfigur i Lunner. - Og noe av ett eventyr var det også, att en bondegutt uten annen skolegang enn folkeskolen kunne svinge seg opp til millionær og bygge opp heimegarden slik han gjorde. Han var eldste sønn av Anders A. Skøien og hustru Randi fra Dæhlin i Lunner, født i 1857. Han var ekte "lunbying", og dette var han alltid mektig stolt av. Han elsket heimbygda og Hadeland, og hit måtte han en tur hver sommer til sitt vakre Solheim og sine hester. Han var også ekte hadelandsgutt i sin sterke kjærlighet til "fin gamp". Jeg var bare 6 år da han siste gang var i min heim. Det var i det berømte år 1914, og da verdenskrigen brøt ut måtte han i all hast avbryte sitt norgesbesøk. Senere ble han syk i London og kom ikke mer tilbake. Det jeg således kan fortelle, er det jeg har hørt av mor og far, og det lyder som ett eventyr, men skal være ett sant sådant. Faren, Anders, måtte som mange andre bønder fra Hadeland, prøve å tjene litt ekstra med hestene, og de kjørte da varer inn til Kristiania, og hadde opplass heim. En kveld faren kom heim fra en slik tur, lå han sjuk på lasset. Han døde kort tid etter, og Anton som var eldst av 10 barn, skulle sjølsagt vært heime og hjulpet moren. Men far fortalte at en kveld han hørte mor Randi og Anton snakke sammen, sier Anton: "Mor, jeg må ut, jeg skal hjelpe deg så mye mer siden." Slik var det at evnene og eventyrlysten sprengte på, men det var svært vanskelig for ham å stå mellom disse to, den sterke kjærligheten til heimen og mor, og så utferdstrangen. Det var ikke stor fremtid å øyne heime, og det ble til att han dro ut. Anton kom til Paris og var kelner i en stor restaurant her. Han hadde ikke så mange penger da han dro ut i verden, at han fikk betalt halvsålingen på skoene sine. Han måtte tjene til utreisen ved å arbeide på sagbruka nedetter langs Drammenselva. Det var i Paris, fortalte far, att Anton lærte seg sjøl flere språk ved bare å lytte og lese i ordbøker om kveldene. Sikkert er det at Anton kunne perfekt både engelsk, fransk, tysk og spansk. Fra Paris reiste han til London, hvor han slo seg ned for godt som forretningsmann. Han var ute i flere år akkurat i den tida en ungdom vokser og forandrer seg. Heime gikk livet sin vante gang, og Erik farbror var vokst til og var mors støtte. Seint en høstkveld banket det på døra og en fint kledd ung mann kom inn i kjøkkenet. Bestemor Randi sto akkurat og stampet grauten i peisen, så det var bare litt lys fra varmen. Faster Anne satt og kardet. Den "fremmede" skjønte att de ikke kjente ham igjen og sa "Er det en av dere som vil vise meg veien til Østgar'n Skøyen?" "Ta på deg kufta og følg mannen borti gutua, du Anne," sa bestemor. Da gikk fremmedkaren helt bort til peisvarmen og sa: "Men kanskje jeg kunne få ligge her heime i natt, mor?" Bestemor slapp turua og sa: "Meine je itte det er'n Anton!" For en glede det ble! Fra nå av ble det aldri mer pengesorger for den kjære gamle mora. Henne elsket og æret han, og til henne var bare det beste godt nok. Erik tok over garden, og til mor og Anne bygde Anton en vakker, liten livørsbygning. Men mor var utslitt, og hjertet sviktet, så det ble ikke mange år han heretter kunne glede henne. Far fortalte at hun lå i kisten og skulle synges ut fra Skøyen, sa Anton til presten: " Kan lokket være av mens De holder talen, jeg må se mor så lenge jeg kan." Mangt kunne fortelles om alle han hjalp. Særlig var det mange unge nordmenn i London som han tok seg av, og som vanket i hans deilige hjem i 9a Upper Hamilton terrasse. Hit tok han også unge frivillige som hadde deltatt i borgerkrigen, og som lå på lasarett i Londons dokker. det er det skrevet en bok om. Men Anton selv fortalte aldri slikt. "Den venstre hånd skal ikke vite hva den høyre gjør, det står i skriften," sa han. Mange av hans slekt ble invitert til London. Han betalte reise og alt, og i de dager var en utenlandstur noe stort. Litt uvanlig var det nok når en gammel bondekone fra Vestre Gran, "engelskmannens" egen faster Marte Viker, i heimevevet verkenskjole med skaut og stortørklæ over armen, ved hans arm kom inn i Londons flotteste restaurant. Stolt fortalte Anton siden att det gikk så fint, for faster så først hvordan de andre oppførte seg, og så gjorde hun presis maken. Hun dummet seg ikke ut, den dama! Anton bygde opp hele heimegarden og Knippa seter. Han fikk selv en stor tomt på Skøyen og her bygde han opp sitt prektige sommersted. Typisk for ham er kanskje att stallen og vognremissen ble bygd før våningshuset. Et flott syn var det når vognene til Anton kom til Lunner kirke en sommersøndag lastet med glade gjester og fullblodshestene foran. Her får jeg avslutte disse spredte trekk. Farbror var barnløs. Han fikk ikke sitt siste hvilested i sitt kjære Lunner, men ligger gravlagt i London. England var jo også blitt hans andre fedreland. Kreften felte dette kjempetreet før han nådde 70 år. Gjensidig testamente gjorde att hans eiendommer kom på fremmede hender og mye gikk til legater o. l. En del ble gitt til Det Norske Misjonsselskap. På Solheim er det i dag skole for evneveike barn. Fred over Anton Skøiens minne!

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to