«Mile reises på rist Fritzøe Verk»

About the object

• Identifier SJF-F.007675
• Avbildet sted Norge Vestfold Larvik Fritzøe
• Specific subject terms Kolbrenning Kolmile
• Subject «Baring» av stor kolmile (kullmile) i skog som tilhørte Fritzøe verk i Larvik i Vestfold. Fotografiet er tatt etter at mileveden var reist, og baringa hadde startet. Vi ser to kolbrennere i arbeid. Omkring mila lå det store mengder granbar. Slike miler reises helst på flate arealer, der det ble lagt noe som kalles ei «rist» i botnen. Underst lå en del rajer, radiært ut fra milas sentrum, og med en viss innbyrdes avstand. På disse lå det rajer, parallelt og tett i tett, som et kvadratisk golv. På dette området ble det reist om lag to meter lang småved, skrått mot en midtstokk med en tennkanal. Milestokken skulle være noe kortere enn veden, og denne delen av konstruksjonen var på dette fotografiet skjult bak veden og bardekket. Veden var antakelig godt tørket på forhånd, for kolutbyttet ble mindre, jo råere veden var. Den tynneste og tørreste veden skulle stå nærmest midtstokken. Det er viktig at veden var noenlunde enhetlig, og at den ble reist med rotenden ned, så tett som mulig, slik at det ikke oppsto store luftlommer. Når all mileveden var reist, skulle mileveden «bares», dekkes med bar, helst granbar. Kolbrennerne brukte ikke de groveste greinene, men heller småkvist. Baringa startet ved brynet, der kvistene ble stukket mellom vedrajene. Oppå mila ble kvistene lagt radiært, med toppene ut fra sentrum. Nedover sideflatene skulle toppene henge ned. På baret la kolbrennerne «stubb» - jord, iblandet kolstubb, dersom mila ble reist på en gammel mileplass. Deretter tentes mila ved å føre brennende ved ned kanalen ved midtstolpen. I begynnelsen ble flammene næret av oksygen fra åpninger nederst ved milas ytterkant. Etter hvert tettet kolbrennerne både tennkanalen og fotåpningene, og det sivet gulaktig, tung røyk gjennom miledekket. Ved tørrdestillasjon av ved dannes det brennbare gasser, som vil bryte ut gjennom miledekket og dermed skape åpninger, som kan slippe inn oksygen, slik at veden i stedet for å ulme brenner med åpen flamme. Dermed kunne det som skal bli kol brenne opp. For å unngå slike problemer måtte mila voktes kontinuerlig, og miledekket bearbeides med klubbe og tilføres, om nødvendig mer stubb der det oppsto sprekker i dekket. Når milebrenningsprosessen var avsluttet skulle mila kjølne et par døgn – stadig under tilsyn – før den rives. Rivinga startet fra toppen, og ble utført ved hjelp av en hakkeliknende kolkrok og ei langtinnet rive. Dette fotografiet er udatert, men Johannes Kåsa brukte det i ei bok han gav ut i 1943.
• Type Photograph