Kolbrennerkoie på Glomdalsmuseet. Førstekonservator Håvard Skirbekk (1903-1983) forteller at kolarbua ble fraktet fra Todalartjønna ved Isteren i Engerdal i 1953. Det skal ha vært ...

Tirsdag 28. juli 1953 kunne avisa Østlendingens abonnenter lese følgende om aktiviteten rundt kolbrennerkoia under skogbruksutstillingen i Elverum:

«I går drev lukt av trekol og tjære over Glomdalsmuseet. Blå røyk snodde seg mellom bjørkestammene og rev i nesen på de besøkende som kom nær nok: Det var trekolmila og tjæredalen som ble tendt tidlig på morgene, og dermed åpnet man for et av de mest interessante kapitler under skogbruksutstillingen. Traktorer og blinkeøkser og tilmed stoppede reinsdyrhoder kan de fleste nok få se igjen, men kolmiler og tjæredaler i intens indre utfoldelse blir sikkert de færreste forundt. Det er en forunderlig stemning som møter en her mellom furustammene. Og den blir dobbelt forunderlig under innflytelsen av høyttaleren på utstillingsplassen et par hundre meter borte, hvor Reidar Andersen og Doris Days bløte stemmene lar den mest dryppende øyeblikkspoesi om kjærlighet og sjelesorg og annen hjertets dårskap flyte rikelig ut over omgivelsene. Da ville nesten Louis Armstrongs hese røst ha passet bedre sammen med den drivende røyken og de skjeggete, svarte karene ved milen.

Den første vi treffer på ved kolmilen er forunderlig nok Martinus Nordal, viseordfører i Elverum. Men det var ikke for ingenting ham, med sin 100 mann sterke stab av arbeidere, vant kappløpet med tiden og presenterte utstillingsplassen fiks og ferdig den dag utstillingen skulle åpne. Nå har han forpliktet seg på at kolmilen skal være ferdigbrent etter åtte dager, - og det er den nok. De egentlige kolbrennere er imidlertid Hans Øyen og Stein Bjørseth fra Østby i Trysil, som må dele seg likelig mellom tålmodige utredninger om kolbrenningens finesser for oss uinnvidde som har vont for å fatte og mellomraske utflukter oppover den steile milesiden, hvor varmeutviklingen truer med å sprenge «høl» i jordlaget. Jo, det blir nok kol her, og mange er det sikkert som vil vise særlig interesse nettopp for dette stedet. Nordal hadde for øvrig fått svidd sin velkjente røde bart og øyebryn og hår i går ved å ha gått for nær stedet hvor gassen fra milen strømmer ut og forbrennes. Men det gror nok ut atyt, sa’n. Det er en riktig kolbrennerreaksjon ….

Ti meter lenger bort er det engerdølene Tobias Elgåen og Per Bakken som holder til. Der brennes det tjære etter gammel, god oppskrift i en tjæredal. Mange får se noe de aldri har sett før også der. Og de som kommer til de to gamle, skjeggete, barkede og brennrappe engerdølene, de får svar på det de spør om. Hvor lang tid vil det ta å brenne dalen? To dager, sier Tobias, men vi kan vel drøye det ut til tre om det skulle være nødvendig. Og tjæren? Den får vi selge, sier Per. Så får vi reisepenger hematt, sier Tobias. Og så blunker han lurt: Det er forresten skogeierforeningen som lønner oss, så vi skulle være på den sikre siden. Så kryper to og to av disse skogens menn inn i kolarbua – som står like ved, og som ble kjørt hit like fra Todalerstjønna i Isterntraktene, for å få kaffe. Den heter slik fordi kolkjørerne fra Engerdal i gamle dager hadde to daler – åtte kroner – for å kjøre kollasset derfra og til gruverne ved Røros. Det kunne ta opptil 14 dager! Joda, de er i riktige omgivelser, kol- og tjærebrennerne på Glomdalsmuseet. …»

Collapse text