Anleggsarbeid ved Vinstravassdragets utløp av sjøen Olstappen i Skåbu i Nord-Fron kommune våren 1954, Her skulle det bygges en kraftig betongdam som ville gjøre Olstappen til et st...

Vinstravassdraget har sine øverste kilder i Jotunheimen, over 100 kilometer fra utløpet i Gudbrandsdalslågen, og nedslagsfeltet er på drøyt 1 600 kvadratkilometer. I 1916 fikk en spekulant hand om fallrettighetene i dette vassdraget, fra den 43 meter høye Kamfossen ved utløpet av innsjøen Olstappen i Skåbu i Nord-Fron og ned til sammenløpet med Gudbrandsdalslågen ved kommunesenteret, som også heter Vinstra. Han forsøkte straks å videreselge retten til å bygge kraftverk på denne elvestrekningen. Seks av kommunene på Hedmarken – Hamar, Vang, Furnes, Stange, Romedal og Løten – var interesserte. Disse kommunene dannet derfor «Hedemarkens kommunale kraftselskap», som betalte en million for rettighetene. Sjølve Kamfossen var det imidlertid staten som eide, så for å få disponere fallrettighetene der måtte det interkommunale selskapet inngå leieavtale. Hedemarken kommunale kraftselskap utviklet store planer. De ville bygge tunnel fra Olstappen til Baukholshaugen i ved Lågen i Sør-Fron og reise en stor kraftstasjon der. Denne stasjonen skulle kunne yte hele 200 000 hestekrefter, noe som innebar at den ville kunne dekke den daværende etterspørselen etter elektrisk energi på til hele Hedmark fylke. Kalkyler tydet på at prosjektet ville koste 72,4 millioner kroner. Full utbygging skulle etter planen gjennomføres i løpet av åtte år. Penger var det god tilgang på under høykonjunkturen da hedmarkingene kjøpte fallrettighetene i Vinstra. Hedemarken kommunale kraftselskap startet med å bygge en kraftstasjon ved Kamfossen. Etter planen skulle dette anlegget forsyne det videre utbyggingsarbeidet med nødvendig energi. Da Kamfoss-utbygginga var ferdig i 1921 var imidlertid verdensøkonomien, med dramatiske prisfall og kaos i valutasystemene, noe som i høy grad også rammet Norge. I en slik situasjon vågde ikke Hedemarkens interkommunale kraftselskap å realisere sine store planer. Kommunene som eide selskapet satset i stedet på mindre utbyggingsprosjekter nærmere egen region. Kraftstasjonen ved Kamfossen leverte fra først av bare avtalt gratisstrøm til grunneiere som hadde solgt fallrettighetene sine, og solgte litt til noen andre husstander i Skåbu og Kvikne. Dette gav ikke rare inntektene til eierkommunene, og flere av dem ville gjerne selge seg ut av selskapet. Likevel ble det prosjektert ei kraftlinje fra Kamfossen til Hamar i 1930. Både Vassdragsvesenet og Arbeidsdepartementet var imidlertid opptatt av å få avsetning for energien fra statens kraftverk, så de vegret seg for å gi konsesjon for linja fra Gudbrandsdalen til Hamar. I 1933 kom anleggene og rettighetene til Hedemarkens kommunale kraftselskap i Vinstravassdraget på tvangsauksjon. Hamar, Vang og Furnes kommunale kraftselskap, som siden 1913 hadde arbeidet for å skaffe de nevnte kommunene elektrisk energi, fikk tilslaget for 100 000 kroner. Eierkommunene hadde alt elektrisitetsforsyning fra andre kraftverk, men ville nødig miste verdiene de hadde vært deleiere i gjennom Hedemarkens kommunale kraftselskap. I første omgang var strategien å sikre inntekter ved å selge Kamfoss-kraft lokalt, i kommunene i Midt-Gudbrandsdalen. Dette lyktes de med. Strømsalget steg, slik at man i 1939-40 kunne utvide kraftstasjonen ved Kamfossen. Planene om ei storutbygging i Vinstravassdraget ble revitalisert gjennom en samarbeidsavtale med Aker elektrisitetsverk høsten 1945. Året etter etablerte de to selskapene Vinstra kraftselskap, der Aker (som seinere fusjonerte med Oslo lysverker) bidro to tredeler av aksjeskapitalen og Hamar, Vang og Furnes med en tredel. Entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen våren startet anleggsarbeidet startet i 1947. I 1953 kunne anleggsfolkene slippe vann inn i det som da var Europas lengste kraftverkstunnel, fra Oltsappen til Baukholshaugen. Fallhøyden var på 442 meter. Det første aggregatet begynte straks å levere strøm. Det neste ble satt i produksjon noen få måneder seinere. Aggregat nummer tre var klart i 1955 og det fjerde i 1958. Dermed var Nedre Vinstra utbygd, slik pionerene hadde planlagt alt mot slutten av første verdenskrig. Anlegget ble utvidet i 1989.

I midten av 1950-åra gikk fylkene Oslo, Akershus, Hedmark og Oppland sammen i selskapet K/L Opplandskraft, som ville bygge ut Øvre Vinstra, med det lokale selskapet Vinstra Kraftselskap som operativt ansvarlig for prosjektet. Øvre Vinstra kraftstasjon ved innsjøen Slangen sto ferdig i 1959 og ble satt i drift året etter. K/L Opplandskraft bygde også ut Harpefossen i Gudbrandsdalslågen, der kraftstasjonen ble ferdig i 1965.

Collapse text