Portrett av tidligere fløtersjef Ener Skavern (1889-1968) fra Nordre Osen i Åmot, Hedmark. Ener Skavern er fotografert ved ei flaggstang, iført nikkersbukser, rutrete bomullskjorte...

I 1962 skrev journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende lille artikkel basert på en samtale med fløtersjefen Ener Skavern (1889-1968) fra Nordre Osen i Åmot i Hedmark i Magasinet nr. 50:

«Fløterlivet er artig
Fløterbasen ved Osensjøen minnes spillflåtetida og «supkjerringene»
Fløterbasen framfor noen i Østerdalsskogene er Ener Skavern. Han kan se tilbake på 56 år i fløtningens tjeneste på Osensjøen, denne tre mil lange sjøen som kiler seg inn både i Trysil og Åmot. Nå har han sagt både fløterhaken og oppsynsbåten farvel – sjefen har gått fra borde – men så sant det våres over grensetraktene, sitter Ener Skavern ved vinduet ute ved sjøkanten og følger tømmergangen.

Fløting er så mye. Alt begynner å leve da. Vi blir annerledes, sier han og minnes årene han var «midt oppi det» så fort isen var smeltet og tømmerstokkene merket. Han begynte i sjøfløtinga i 1905 og var med til i 1961. På 70-årsdagen i 1959 hadde han tenkt å vende fløterlivet ryggen. Men han ble bedt om å fortsette. Og han var visst ikke vond å be heller! For sjøfløtinga har vært prikken over i’en i Ener Skaverns tilværelse.

Jeg var 16 år første gangen jeg kom meds på fløterlaget. Det var spellflåter den tida, sier Ener Skavern og får dette glimtet i øyet som alle får når de minnes lystige dager. Vi brukte to spellflåter, de var hektet sammen, og det ble vekslet på med spellinga, som vi kalte det. Vi gikk i ring på flåten og dro oss fram, ti mann i slengen. Det var fire lag i sjøen som spelte den våren. Vi greide tusen tylfter i ett drag. Var det fint vær, startet vi om kvelden på østsida av sjøen og var framme på vestsida neste morgen.

Spøkte det aldri for livet?

En gang holdt det på å bli «skibbrud». Stormen var så stri at spellflåtene ble slengt oppå hverandre. Det så stygt ut, vi var redde noen og hver da.

Ramlet du aldri i sjøen?

Å, jo da! Jeg har da vært såpass under at bare hatten lå igjen på vatnet. Det må en fløter regne med. Og drevne karer sa ofte til meg, at en god fløter skal trene i å henge på tømmerstokken.

Fløterlivet er slitsamt. Ener Skavern er enig i det. Men han vil ikke unnlate å legge til noe: Fløterlivet er nå sannelig artig også! Visst var det surt mange ganger, vi krøp inn under en gran ved sjøkanten og sov der. Ofte sov vi under åpen himmel. Og var det riktig stygt, ja så tok vi av båtene og hvelvet dem over oss. Det var prima husrom, syntes vi. Og arbeidstida tenkte ingen på – vi hadde humør nok til alle døgnets timer. Enda hendte det vi var så trøtte at vi sjanglet i land. Jeg så fløterne stupe på stranda og sovne med jakka under hodet.

Men Ener Skavern har hatt mange morsomme og koselige turer over sjøen. Vårnatta var fin. Og det fantes fløtere som kunne annet enn å spelle med flåten – en hadde fela med seg, en annen kom med enraderen. Om søndagskvelden møtte ungdommen opp ved sjøkanten.

Mange ble med oss på flåten over sjøen om natta. Var det finvær, gikk dansen lett på den ledige flåten – fløterne trampet så det skvulpet på flåtestokkene. Og de som var på land, syntes støtt det var fint å høre musikken fra sjøen og se lyset og røyken fra varmen vi hadde om bord.

Men det mest populære var «supkjerringene», smiler fløterbasen. De rodde ut til oss og solgte Trondheim-suppe – suppe av mjølk, rosiner og risgryn. Det var ti øre for en tallerken. Og vi kjøpte vafler til å kuple i oss.

Du traff vel mange gode fløtere ved Osensjøen.

Ja. En som het Per Øien var den beste. Han var særskilt lett og spenstig, rene røyskatta! Og hver gang det knep og situasjonen var farlig, var’n Per Øien frampå med det samme. Han syntes slikt var moro. Alle ekte fløtere synes det.»

Collapse text