Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for fløtingsvirket under ombygginga av kraftverksdammen ved Osfallet i Søndre Osa i Åmot i 1948-1949. Målet var å kunne øke...
Driftsselskapet «Eidsiva Vannkraft AS» - som driver Osfallet kraftverk – har oppsummert kraftverkets historie (per september 2013) på ei tavle ved anlegget:
«Osfallet kraftverk bl ...
Driftsselskapet «Eidsiva Vannkraft AS» - som driver Osfallet kraftverk – har oppsummert kraftverkets historie (per september 2013) på ei tavle ved anlegget:
«Osfallet kraftverk ble bygd i 1913-1914. I 1916 røk inntaksdammen og området nedenfor ble oversvømt. Søndre Osa tok nytt løp lenger nord som en følge av ulykka. Rester av dammen er i dag i bruk som bru.
Allerede i 1917 var kraftverket ferdig gjenoppbygd og inntaksdammen flytta til et punkt litt ovenfor dagens dam. Vannet ble ført fram til kraftstasjonen via et takrennesystem. Dette systemet var sårbart, og det raste vanligvis sammen om vinteren på grunn av nedising.
I 1948 ble inntaksdammen flytta til dagens posisjon og takrennesystemet ble erstatta av ei rørgate av kreosotimpregnert tre. Rørgata gikk fra dammen via et fordelingsbasseng, og derfra til kraftstasjonen i to ulike traseer. Rørgata hvilte på fundamenter av betong.
I 1981 ble rørgata nedlagt og vannet har fra det året gått i tunnel. I lia ovenfor kraftverket står 14 av rørfundamentene fra 1948 igjen som et historisk minne om tidligere tiders kraftverksdrift.»
Dette fotografiet ble tatt under den ombygginga som foregikk i 1948-49,. Lørdag 28. mai 1949 rapporterte signaturen Joby i avisa Østlendingen utbyggingsprosjektet og tømmerrenna i Osfallet:
«100 000 kbm. tømmer skal passere tømmerrennen i Osfallet.
Den nye dammen vil øke kraftproduksjonen til 4 500 kw. En betongrenne fører tømmeret ved siden av den imponerende buedammen.
Etter at Rena Kartonfabrikk og Rena Kraftselskap bygde den nye demningen i Osfallet for å øke elektrisitetsproduksjonen, ble det gamle løpet for tømmeret som skal frem fra Osensjøen sperret, og selskapet ble nødt til på en eller annen måte å sørge for at tømmeret kunne passere. Det ble gjort på den måten at en renne av betong ble lagt nedover skrenten fra det høye bassenget. Arbeidet begynte i fjor, men måtte stoppes på grunn av flom. I år er arbeidet fortsatt, og i forrige uke kunne anlegget prøvekjøres. En rekke autoriteter og interesserte hadde innfunnet seg ved Osfallet for å overvære premieren, som vi omtalte ganske kort for noen dager siden.
Da selskapet på veien fra Rena passerte de skrikende rester som står igjen etter Osfallskatastrofen i 1916, og stirret ned i det 30-40 meter dype nye leie som elva den gang brøt seg gjennom terrenget, ble en minnet om at her har menneskene før stått i kamp med naturkreftene – og tapt. Det var man ikke mye redd for denne gangen, men det hersket atskillig spenning omkring prosjektet likevel.
Under utbyggingen av kraftverket i fjor ble turbinrøret kortet av med 700 meter, og en ny dam satt opp der. Det var her arbeidslaget presterte det kunststykke å rive ned det gamle turbinrøret og legge et nytt på nær 3 meters tykkelse i 400 meters lengde på 3 uker. Hver mann gjorde sin plikt og såpass til, det gikk sport og konkurranse i det hele, og resultatet var – rekord.
I forbifarten forteller direktør Wiborg i Rena Kartongfabrikk at kraftverket etter utbyggingen produserer 2 200 kw., men det er meningen å få produksjonen opp i 4 500 kw. når alt er klart.
Den nye demningen viser seg å være en etter våre forhold velvoksen buedam på 22 meters høyde. Den består av to forholdsvis tynne murvegger med hulrom inni. Hele dammen kan være et par meter tykk. Hulrommet tjener som sikring mot at betongen skal fryse i stykker.
Ved oppføringen av dammen var passasjen sperret for tømmeret som skal gå her, og på Osensjøen ligger det årlig 100 000 kbm. Det må fram, og transportmidlet er Osa. Følgelig måtte selskapet som har bygget demningen også sørge for at tømmeret kunne komme forbi, og betongrennen som går ut fra kanten av bassenget og i to lette buer slynger seg ned til det gamle elvefaret ble løsningen. Det er et fall dit ned på 25-30 meter og rennen er ført ned på en lengde av 60-70 meter. Det er et kraftig fall, og vannmassene for en uhyggelig fart.
Både vegger og bunn i rennen er lagd av betong, bortsett fra den nederste del av rennen er lagd av tre. Den ytterste veggen ut mot styrtningen virker spinkel, men er sikkert sterk nok. Rennen er øverst ved inntaket 37,5 meter bred, men den smalner av og er nederst bare 9 meter.
Det vrimlet av tilskuere rundt stedet da de første vannmassene som var sluppet løs fra fløtningsdammen i Valmen i Osen rullet som en lavine ned gjennom rennen. Før det var halvveis nede var vannet pisket til skum, og tømmeret ble trukket til rennen som av en magnet og forsvant som små gule streker i det hvite skummet til det danset rundt foten av rennen, der elva brøt som en liten syndflod mot bergveggen på den andre siden.
Man var litt engstelig for hvordan tømmeret ville bli behandlet her, og da man senere betraktet det i lognere vann lenger nede, viste det seg at det var atskillig brukket. En regner imidlertid med at det er en forholdsvis enkel sak å rette på dette. Direktør Wiborg kunne fortelle at man skulle klare de nødvendige utbedringer på et par ukers tid, og så kan Osentømmeret passere demningen uhindret.
Etter Osfallet beså representantene demningen i Kvernfallet og den store reguleringsdammen i Osen hvor tømmerstokkene blir trukket inn i den første runddansen på veien ned. Det blir ikke den siste.
Det er først og framst ingeniør Grøner som har det tekniske ansvaret for dammen, og Rena Kraftselskap og Rena Kartongfabrikk har besørget byggingen.»
Subject
Tømmerrenne som ble bygd ved som en midlertidig passasje for fløtingsvirket under ombygginga av kraftverksdammen ved Osfallet i Søndre Osa i Åmot i 1948-1949. Målet var å kunne øke strømleveransene til lokalsamfunnet og kartongfabrikken på Rena. Men utbyggerne, Rena Kraftselskap og Rena Kartonfabrikk, pliktet å sørge for at de om lag 100 000 kubikkmeterne med tømmer som skulle fløtes fra Osensjøen mot Rena og Glomma fikk fri passasje. Dette ble gjort ved å bygge ei betongrenne fra bassenget nedover en bratt skrent mot det nedenforliggende elveløpet. Byggearbeidet ble påbegynt i 1948, da dette fotografiet ble tatt, men en stor høstflom gjorde det umulig å få renna ferdig før vinteren og kuldegradene kom. Derfor ble ikke renna ferdig før våren 1949. Den ferdige renna hadde botn og sidevegger av betong, riktignok med litt tre i den nedre enden, og den smalnet fra den øvre mot den nedre enden. Da fløtinga fra Osen startet i slutten av mai 1949 viste det seg at tømmeret ble trukket mot renna, der det «forsvant som små gule streker i det hvite skummet til det danset rundt foten av rennen», som det heter i en artikkel i lokalavisa Østlendingen (se fanen «Opplysninger»). Etter å ha kommet ut av strømkavet, litt lengre nede i elveløpet, viste det seg imidlertid at det hadde oppstått en god del brekkasjeskader, et problem regulantene måtte love å finne løsninger på.
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert. I 2012 utgav Fetsund lenser/Akershusmuseet ei bok med tittelen «Stemmer fra elva», med Thomas Støvind Berg som hovedforfatter. Denne publikasjonen presenterer mye fotomateriale fra miljøet rundt lensestedet Fetsund.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».