Matpause under grøftekuset forstmennene .... Holmström og Per Thurmann-Moe arrangerte på Løvenskioldmyra i Siljuberget i Elverum sommeren 1933. På dette bildet er det ikke kurslede...

Etter at Fredrik Wilhelm Keyser Kaurin (1867-1943) døde, skrev Thorvald Kierulf følgende minneord i «Tidsskrift for Skogbruk»

«Skoginspektør W. Kaurin
Skoginspektør Kaurin er avgått ved døden 19. oktober 76 år gammel. Med skoginspektør Kaurins bortgang er forstmannsstanden blitt en utpreget personlighet fattigere. Han deltok sjelden i diskusjoner på møter og utferder, hvor han for øvrig var en flittig deltager, men han hadde en fremtreden som allikevel gjorde ham bemerket og aktet. Han hørte til den gamle skole i dette ords beste betydning.
Selv om skoginspektør Kaurin vanligvis var lite meddelsom, lærte vi som i mange år samarbeidet med ham i dette tidsskrifts redaksjon å sette overordentlig stor pris på hans vennskap som ikke kunde rokkes når det engang var etablert.
På Det norske Skogselskaps kontor, hvor tidsskriftets redaksjon holdt til, fikk vi et sterkt inntrykk av at Tidsskrift for Skogbruk var hans kjelebarn, og i redaksjonen nedla han da også et meget betydelig arbeid, som i meget satt hans preg på tidsskriftet. Det var ganske sikkert et heldig valg da Axel Heiberg i 1913 fikk Kaurin til å inngå som redaktør, en stilling som han delte med direktør Sibbern gjennom 25 år. Det ble et lykkelig valg. Og en heldig kombinasjon. Samarbeidet mellom de to redaktører var alltid det aller beste, de supplerte hverandre på en helt selvfølgelig og utmerket måte. De fortsatte og førte videre tidsskriftet i Axel Heibergs ånd.
Skoginspektør Kaurins fremtredende stilistiske evne har preget mange sider av tidsskriftets årganger. Jeg vil her bare nevne hans små månedsoversikter: Skogsarbeidet året rundt, senere utgitt samlet i et hefte. Og heftet «Skogen» kom i 1916 som bilag til tidsskriftet har han sunget skogens pris så vakkert og inntagende at det prenter seg inn på bevisstheten og må vekke interesser for skogen hos selv den mest uforstående.
Da skoginspektør Kaurin ved utgangen av 1938 sluttet i redaksjonen var det som et hjul var blitt borte på vognen; det ble et stort savn etter ham, og det er med stor sorg vi hørte om hans sykdom, som satte sitt preg på de år han hadde igjen å leve.
Thv. Kierulf

Fredrik Wilhelm Keyser Kaurin var født i Tromsø 2. februar 1876, tok artium i 1884, ble vernepliktig offiser i 1886 og gjennemgik Skogsinstitutet i Stockholm 1890-92. Etter noen års arbeid hos Chr. Anker i Halden ble han i 1897 ansatt ved Landbrukshøgskolen, i 1901 skogbrukslærer ved landbruksskolen på Jønsberg og skogforvalter i Hedmark og Rendalens forvaltningsområde, dernest skogforvalter i Vågå 1903-05, og i Aust-Agder til han i 1908 ble utnevnt til skoginspektør i Nordlandske distrikt, en stilling han innehadde til han gikk av med pensjon i 1935.»

I påfølgende nummer av Tidsskrift for Skogbruk kom følgende:

«Skoginspektør W. Kaurin.
I nekrologen i forrige hefte over skoginspektør Kaurin var falt ut noen linjer:
Kaurin var medlem av Det norske skogselskaps representantskap i årene 1918 til 1941. I 1920 ledet han også på en meget fortjenstfull måte skogselskapets store skogplantningsarbeid i det nordlige Frankrike; for skogselskapet foretok han dessuten et par somre inspeksjonsreiser på Vestlandet. Skoginspektør Kaurin ble i 1937 tildelt Det norske Skogselskaps diplom.»

Julius Nygaard, som redigerte det konkurrerende tidsskriftet «Skogbrukeren», mintes Kaurin slik:

«Skoginspektør Wilhelm Kaurin døde 19. oktober. Han var født 2. februar 1867 i Tromsø. Etter å ha tatt vernepliktig offiserseksamen i 1886 studerte han i tre år klassiske sprog, men gikk så inn på det svenske skoginstituttet hvor han tok eksamen i 1892. Kaurin var en sterkt utpreget personlighet med lyst og humørfylt sinn – som lett smittet over på dem han var sammen med. Han var alltid rede med en harmløs spøk, som ofte rommet en alvorligere og dypere mening – og andres forsøk i samme retning satte han stor pris på og lønnet med et godslig og hjertevinnende smil.
Han var sanger og lyriker. Mange er de som med glede vil minnes hans poesi og prosaartikler i «Tidsskrift for skogbruk», hvor han høystemt sang skogens, naturskjønnhetens og naturgledens pris. Kaurin var medredaktør her fra 1913-1938. Hans artikler ble utgitt som eget hefte, «Skogen», som fulgte med T. f. skogbruk 1916. Ellers var han en rekke år redaktør av skogbruksspalten i et av hovedstadsbladene og hans flytende penn gjorde seg også her sterkt gjeldende i populære skogbruksartikler.
Etter forrige verdenskrig var Kaurin leder for de norske forstmenn som plantet skog i Nord-Frankrike, og han satte seg her et minnesmerke som populært kaltes «Canton Kaurin» (med tilnærmet fransk uttale «Kantång Kåreng»). For sitt arbeide her ble han belønnet med ordenen «Merite agricole».
Kaurin var for en del år siden utsatt for en bilulykke og de siste år har han vært preget av sykdom, som formodentlig for en stor del skyldtes denne ulykke. Hans mange venner vil med dypt vemod minnes et godt menneske.
J.N.»

Collapse text