Forstmannen og industrigründeren Jostein Bjørnersen (1916-1998), fotografert på en bakkekam med utsikt ned mot Trysil kommunale sag og høvleri, som han i 1970 fikk lokalpolitikerne...

Dette er ett av mange fotografier journalisten Torbjørn Røsting tok i forbindelse med en reportasje ble publisert i avisa Østlendingen 25. november 1970:

«Saga i Trysil utbygd 1972
Satsing på naturressursene

Med sterk pondus slår disponent Jostein Bjørnersen fast at drøye ti millioner i investeringer i Trysil kommunale sag er innledningen til ny vekst. Det er snakk om første rangs distriktsutbygging som skal sikre arbeidsplasser og gi mer igjen for råstoffgrunnlaget. Vi tar sikte på å avta skurtømmeret, mellom 50-60 kubikkmeter og foredle det så langt det teknisk og økonomisk er mulig. Vi må også satse på det viktige faktum at våre foredlede produkter videreforedles enda en gang i bygdens næringsliv før vi slipper det ut av kommunen. Hva annet er mer naturlig enn å bygge på de naturressurser vi har. Innkjøringen av annet byggetrinn, som blant annet omfatter høvleri og magasin, ventes i gang i januar og forhåpentlig er vi klar for full produksjon i mars. Høsten 1972 skal sagbruket stå ferdig.

STØRRE AKTIVITET
Det er millionbeløp som handteres og man skal selvfølgelig ikke misforstå tryslinger som er betenkte når kommunen kaster seg ut i så store investeringer. Men Bjørnersen forsikrer at utgangspunktet er forretningsmessig. Bedriften må selv bære byrdene, og han legger heller ikke skjul på at de blir store – i den første tiden 1,3 million kroner årlig i renter og avdrag. Direkte uttelling fra kommunekassa er det heller ikke i investeringsperioden. Kommuneskogen har kanskje ikke vært den gode mjølkekua som skulle fylle opp tomme kar i kommunens driftsbudsjett. Men ser man på perioden fra 1958 til 1973 har kommuneskogen ordnet sine egne skogkjøp med fire millioner kroner av penger som er telt ut av driften. Det Bjørnersen vil fram til er at pengene stadig kommer bygda til gode i større aktivitet og med grobunn for nye utviklingsmuligheter.

HØVLERIET SNART KLAR
Vi valgte å begynne med høvleriet, sier Bjørnersen. Det ble bygd i 1939 og har ikke vært modernisert senere, mens sagbruket ble nytt i 1956/57. Det er såpass moderne at vi må klare et par års drift til.
Første byggetrinn, fyringsanlegg og tørke ble tatt i bruk i mars i år og fungerer etter forventningene. Annet byggetrinn nærmer seg fullføring om omfatter som nevnt høvleri og lager. Fordi man har funnet plass for kontorer på 120 kvm. i bygget har man i alle for fire-fem år løst dette spørsmålet. Første byggetrinn var beregnet til 2,6 millioner, annet til 3,6-3,7 millioner, annet til 3,6-3,7 millioner og endelig tredje byggetrinn som skal koste 4,1.
Alle tall er eksklusive avgifter, bemerker disponent Bjørnersen.

JOBB TIL FLERE
Gir staten slipp på avgiftene?

Ja, jeg har forutsatt at de skal bli refundert, og det gir jeg meg ikke så lett på, selv om det skulle bli tunge sverdslag. Man da ikke skilte med støtte til utbyggingen og ta så harde kroner inn i statskassa.

I de senere år har det skjedd arealutvidelser og bedriften disponerer nå 115 mål mot 70 tidlig på 60-tallet. På denne plassen vi har nå tåles det ytterligere utvidelser, slår Bjørnersen fast. Flomfaren er det også tatt hensyn til. Høvleriet er flomsikret. Det øvrige anlegget kan risikere driftsstopp hvis kommer ny flom som i 1967. Maskinene blir sikret, slik at skade skulle man unngå. Det ville koste uforholdsmessig mye å sikre hele anlegget at man heller bør ta sjansen på en stopp noen dager med noen titalls års mellomrom.

Men det blir ikke flere arbeidsplasser med utbyggingen?

Som nevnt er det tatt sikte på å sikre de arbeidsplassene vi har. Det er ikke stilt i utsikt med utvidelser, men jeg tror at utviklingen, men jeg tror at utviklingen vil vise at det blir et ti-tall flere som får arbeid i helårsjobb fordi det vil bli behov for folk i salg og service.

Med disse ord graver disponent Bjørnersen seg igjen ned i haugen av utredningspapirer for det siste byggetrinnet. Kommunen har en betydelig good will i stabens innsatsvilje.»

Utbygginga av den kommunale saga i Trysil i 1970 var, som det skinner igjennom i artikkelen ovenfor, omdiskutert, dels fordi det det var lokalbefolkningen som gjennom skattesystemet bidro med risikokapital, dels fordi initiativtakerne ikke kunne love noen positiv sysselsettingseffekt. Forut for reportasjen ovenfor hadde avisa Østlendingen en usignert artikkel (1. september 1970) der Jostein Bjørnersen og Halvor Skjelmerud kommenterte dette:

«Utbyggingen av saga i Trysil:
Foredlingen må skje der råstoffet finnes.

Det er to spørsmål som reises i forbindelse med planene for Trysil kommunale sag og høvleri: Hva vil utbyggingen koste? Hvilken nytte og muligheter gir en moderne bedrift? sa disponent Jostein Bjørnersen under et orienteringsmøte om saga før kommunestyret lørdag skulle behandle de endrede finansieringsplaner. Som omtalt i mandagsavisen vedtok kommunestyret utvidelse av planen med 3 270 000 kroner til 10 320 000.

UTVIKLINGEN
Disponent Bjørnersen redegjorde for de økte omkostninger, at flere uforutsette ting, hovedsakelig av teknisk art, har gitt utslag.
Bygningsmessige forandringer har det også blitt, blant annet større lager og større høvleri, for å nevne noen av punktene.

Jeg vil bare få slutte med å si at den utviklingen som er i gang er av en voldsom karakter. Men når bruket står ferdig er det helt tidsmessig.

Direktør Halvor Skjelmerud i Norsk Treteknisk Institutt, som har stått for konsulentoppdragene, behandlet markedssituasjonen og produktutviklingen. Det er kanskje spesielt vanskelig å forutsi markedsutviklingen i bransjen, men markedet for trelast har gode muligheter. I dag er pågangen stor. Innenlands er forbruket ca. halv kubikkmeter pr. hode. I Sverige er det mer. Naturligvis ligger det en utfordring i konkurransen med andre byggematerialer. Andelen har faktisk sunket fra 10,2 prosent i 1962 til 7 prosent i 1968, men forbruket har likevel økt. Innenlands oppføres 98 prosent av alle småhus finansiert av Husbanken av tre. Dessuten er det stadig underskudd på trelast på det internasjonale marked.

STØRRE ENHETER
Direktør Skjelmerud kom inn på det økende kvalitetskrav og tendensen til færre, men større enheter med mindre antall arbeidere bak produksjonen. Derfor har to faktorer spilt inn i utviklingsbildet. Forholdet mellom kapital kostnad og ferdig produkt. Arbeidskostnadene har steget og det er årsaken til stort investeringsbehov.

Man må ikke regne et sagbruk som en beskjeftigelsesanstalt. Jeg tror det lønner seg å investere på lengre sikt. I noen tilfeller kan det lønne seg å flikke på et gammelt anlegg. Trysil er etter min mening i en særstilling, og jeg tror på integrering og på at foredlingen må være så nær produksjonen som mulig, sa direktør Skjelmerud under henvisning til ferdighus- og hytteframstillingen i Trysil.»

Utbygginga gikk sin gang. 25. mai 1971 kunne journalisten Thorbjørn Bakken rapportere følgende om det ferdige sagbruket i avisa Østlendingen:

«Trysil tar kjempe-løft på kommunesaga.
Et av landets mest moderne sagbruk nærmer seg fullføring.

Utbyggingen av Trysil Kommunale Sag og Høvleri går sin gang. Fortsetter alt etter planen, vil det bety at et av landets mest moderne sagbruk står ferdig høsten 1972. Fyringsanlegg og tørke er for lengst tatt i bruk. Nå er høvleriet under innkjøring. Disponent Jostein Bjørnersen i Trysil sier det slik: Etter det primære program fra 1968 er vi et halvt år forsinket. Men denne tiden har også arbeidet til beste for oss, fordi det stadig skjer nye ting på teknikkens område. Vi har kunnet nyttiggjøre oss mye av dette nye. Vårt høvleri er derfor et av de mest avanserte i landet, etter dagens forhold.

Høvleriet som nå er under innkjøring, utgjør sammen med lageret, annet byggetrinn. Lageret har en total kapasitet for skur- og høvellast på 1 000 standards. Arealet er 2 700 kvadratmeter. Det er utstyrt med radiostyrt transportkran, der er pakkestasjon for bunting samt inn- og utkjøring av pakker på rullebaner.

Høvleriet er på 1 060 kvadratmeter. I tillegg til dette er det i samme byggetrinn tatt med driftskontor, ekspedisjonslokaler og sanitærrom. Om høvleriet kan i korthet fortelles, at en kløvsaglinje bestående av to båndsager, kløvsager med rullebaner, transportbånd og tverrtransportører er plassert, konstruert og montert slik at kløving, splitting kan skje i en serie for begge sager under ett, eller hver enkelt kløvsag kan operere med sin egen serie av plank.

Høvleriet er utstyrt med to høvler med komplett innmatingsutstyr og sorterbord med innebygget justerkappanlegg for endestempling, endefresing og lengdestempling samt elektronisk måleutstyr.

Den ene produksjonslinje er beregnet for høvling av listverk, paneler og andre spesialkvaliteter.

Den andre produksjonslinje er beregnet for justering av bygningslast og vanlige høvlingskvaliteter og kan kjøres på hurtigere trekk. For suksessiv løfting av skurlastplanker ved kløvene og den store høvelen er montert hydrauliske løftebord. For diverse avkastere og innmating i maskiner er montert luftanlegg og diverse elektronisk hjelpeutstyr. Dette styres av en automatsentral.

Alle maskiner er utstyrt med avsugingsanlegg. Kanalene ligger i utsporinger i betonggolvet og viften er plassert i eget rom utenfor. Kutterflisen transporteres 265 m. i luftspenn til egen silo ved fyrhus, enten for fyring i stokker, eller for tapping i bil. Kløvsagflisen bringes i eget system til silo utenfor høvleriet, hvorfra den leveres i bil til forbruker. De store høvlene er innebygd i «klokker» og får luft direkte utenfra under drift, mens de før tilførte oppvarmet luft fra sentralaggregat i den øvrige tiden.

Høvleriet varmes og ventileres ved et sentralaggregat, montert mellom dragerne. Aggregatet får tilførsel av varmt vann fra kjeleanlegget i fjernvarmeledning, 265 m.

Sentralaggregatet har innebygget befuktningsanordning som gir høvleriet stabilt klima, hvilket er av største betydning for trelasten som høvles. I kontorene er det vanlige radiatorer for varmt vann.
Høvleriet er bygget i rett vinkel på lageret er adskilt med brannsikker vegg – branndører og brannluker. Høvleriet er bygget i brannsikkert materiale.

I taket på høvleriet er montert et glasspanel med 24 stk. luker utstyrt med automatiske luftopererte åpnere og smeltesikringer som utløses ved 70 grader C.

I taket på lageret er bygget takrytter med areal 5 prosent av gulvareal. Disse byggetekniske detaljer er et ledd i forebyggende brannsikring – røykavtrekk, slik at eventuell brann kan begrenses og verdier spares. Brannforsikringspremien blir lavere.

Hva har så alt dette kostet? De fire hovedmaskinene koster omkring 470 000 kroner. Det vil si de to kløvsagene og de to høvlene. Transportørene med utstyr koster omkring 600 000. I tillegg kommer to kraner for i alt 220 000 kroner med monteringen. Avsugingsanlegget på høvlene og kløvsagene koster 140 000 kroner, mens fjernledningen av varmtvann pluss oppvarmingen i kontorer og høvler utgjør en kostnad på 110 000. Bare elektriske montasjer, apparatur og styring kommer alene på omkring en kvart million kroner. Det meget gode røykavtrekket i taket (et glasspanel med automatisk åpning) koster i høvleriet ca. 45 000 kroner. De reelle kostnader er kommet en del over forhåndskalkylen på 3,7 millioner kroner men en god del av dette, sier disponent Bjørnersen, skyldes ren prisstigning,- en del skyldes at man under arbeidets gang har funnet det formålstjenlig å nyttiggjøre seg en del av det nye utstyr som er kommet på markedet etter at den første kalkylen ble satt opp.

Det blir diskutert i Trysil i dag – og vil sikkert alltid bli diskutert – hvor vidt dette er en bevisst «snikpolitikk». Enkelte vil hevde at man har ført kommunestyrerepresentantene mer eller mindre bak lyset ved å få dem til å vedta et «annet byggeprosjekt» enn det som i dag blir gjennomført. Vi skal ikke ta noe standpunkt for eller mot en slik antagelse – bare si for egen regning at det er liten grunn foreløpig til å kritisere, selv om overskridelsene allerede er et faktum. Trysil vil ved sitt nye sagbruk få en meget verdifull tilvekst til bygdas industriliv, og innfris de forventninger man har satt til anlegget, så vil så vel kommunens og de privates skogbruk som bygdas egen treindustri nyte godt av det. I fullt ferdig utbygget stand vil saga i Trysil kunne ta imot ca. 50 000 kubikkmeter sagtømmer, - dersom man fortsetter å kjøre bare ett skift, som nå. Den årlige avvirkning av tømmer i Trysil er ca. 60 000 kubikkmeter. Bygdas egen treindustri vil komme til å avta hele 60 prosent av produksjonen ved saga. I dag er forholdet det, at denne industri må skaffe den vesentligste del av sine materialer fra andre distrikter. Sagbruket vil totalt sysselsette mellom 40 og 50 mennesker.»

Den 26. februar 1972 omtalte Østlendingen framdriften i utbyggingsprosjektet ved det som da ble kalt «Trysiltre» slik:

«Trysiltre tar i bruk sagbruket til høsten

Sagbruksdriften går normalt. Vi skal skjære 30 000 – 32 000 kubikkmeter rundvirke og nå er vi omtrent halvveis, sier disponent Jostein Bjørnersen i Trysiltre. Dette kvantum tilsvarer noenlunde det samme som foregående år. Stadig er vi inne i den virktige utbyggingsfasen og må bruke den gamle saga, men fra 1. november står den nye også klar. Vi begynner litt forsiktig og tar sikte på 40 000 kubikkmeter neste år og vil etter hvert øke til 50 000.

Og så tar Trysiltre unna all leveranse av det lokale skurtømmer?

Iallfall i de første to-tre årene regner vi med at det blir overskudd. Vanlig skurtømmerkvantum ligger på 60 000 til 65 000 kubikkmeter. Tilførslene inneværende sesong har vært ganske normale og som nå kan det inntil videre regnes med levering både til Våler Skurlag og til Langmoens bedrifter. Men på lengre sikt ligger mulighetene absolutt til rette for å øke vårt kvantum til 70 000 kubikkmeter. Det må i tilfelle skje med innføring av skiftordning hvis avsetningsforholdene tilsier det. I så fall kommer vi kanskje over normalkvantumet lokalt, men det ligger godt til rette, med supplering fra områdene like over grensen.

Utbyggingsprogrammet ved Trysilitre går etter programmet. Høvleriet er i full drift og avsetningen av høvellast er god, slik at det faktisk er leveringstid.

Generelt sett karakteriserer Bjørnersen høvellastmarkedet som ganske godt og stabilt for tiden. Byggearbeidene ved Sagbruksbygget er i god gjenge og maskinene er bestilt.

Skogbruket i Trysil er trass i alt i en forholdsvis gunstig stilling denne vanskelige vinteren. Det teller avgjørende at avsetningen er trygget takket være tre-årskontrakten med levering av massevirke til Sverige. Denne situasjonen blir mer fremtredende hvis man sammenligner med forholdene i andre områder der prisene ennå ikke er fastsatt, slutter disponent Bjørnersen.»

Den 21. mars 1978 beskrev regionavisa Østlendingen situasjonen i Trysil-skogbruket slik:

«All større industri i Trysil er basert på råstoffer fra skogbruket. De største er sag Trysil-Tre under Trysil kommuneskoger, Trybo Trysilhus og Trysil Sponplater. Trysilvassdragets skogeierforening omsetter cirka 90 prosent av alt massevirke i Trysil og har kontroll med det meste som skjer innen skogbruket i bygda. Bare Osen-området, som hører inn under Glommen skogeierforening, og enkelte mindre eiendommer ligger utenfor TVS’ område. Dessuten foredler Trysil kommuneskoger en god del av sitt tømmer sjøl. Ellers finnes det en god del privateide sager, flere private skogeiere som driver for seg sjøl og enkelte private hyttebyggere, blant annet.

Den politiske målsetting er å foredle så mye som mulig av skogsvirket fra bygda, helt fra treet står på stubben til det er ferdig produkt. Dess mer som foredles i bygda, desto større blir ringvirkningene for økonomi og sysselsetting.

Foreløpig går alt massevirket til Sverige, gjennomsnittlig 100 000 kubikkmeter i året. Alt sammen fløtes på Trysilelva. Trysil-Tre er største avtager av sagtømmer i Trysil og det er kun en meget liten prosent av dette som går direkte ut av bygda. Trysil-Tre kjøper cirka 40 000 kubikkmeter sagtømmer i året av TVS, i tillegg til det kvantum som avvirkes i kommuneskogene, tilsammen 45 000 kubikkmeter. Trybo-Trysilhus kjøper cirka 60 prosent av virket de bruker fra Trysil, til større ringvirkninger får det for økonomi og sysselsetting, tilsammen i underkant av 100 000 kubikkmeter. Trysil Sponplater kjøper kun virke fra Trysil og Drevsjø Sag i Engerdal. Omtrent 40 000 løskubikkmeter rundtvirke og 5 000 løskubikkmeter flis går med i året. Flisa går dessuten med i det nye flisfyringsanlegget i Innbygda og produksjonen til Norsk Tregranitt på Østby, som bruker utelukkende sagflis i sine produkter.

Hyttene er dagens mest populære skogprodukter og omsettes i fleng i Trysil. Sjøl om enkelte utenbygds produsenter innfører egne hytter, går atskillig av Trysil-tømmeret til hytteproduksjon. Store hyttefelter er lagt ut flere steder i Trysil til glede og ergrelser. Både direkte og indirekte har hytteutbygningen tilført bygda nye arbeidsplasser og en ny utnyttelse av flere nye måter å utnytte skog og skogarealer av. Med riktig utnyttelse skulle vel Trysil både ha nok skog å bygge hytter av og nok skog å bygge dem i.

Skogsarbeideren har flyttet inn.
I skogbrukets glansår 1950-51 arbeidet 1 500 brukere i skogen i Trysil. Den gangen fantes ingen industriarbeidsplasser i forbindelse med primærnæringen. I dag har mange flyttet over til industrien og kommunen har bare cirka 200 mann ansatt i skogen. I tillegg kommer de private skogeierne som driver for seg sjøl, slik at det samlede antall blir bortimot 300. Hver arbeidsplass i primærnæringen medfører to-tre arbeidsplasser totalt.

Blant dem som har flyttet inn er Per K. Jota fra Jordet, nå bosatt i Innbygda. Han var 12 år første gangen han var med far sin i skogen. Skogsarbeider var han fram til 1961, da han begynte på Trysil Sponplater. Etter 10-11 år der flyttet han over til Trybo-Trysilhus hvor han nå arbeider i møbelproduksjonen.

Da jeg sluttet var ikke skogen noen helårs arbeidsplass. Sesongen varte fra november til mai, og det var vanskelig å få noe å gjøre i sommersesongen. Sjøl om inntektene i skogbruket var bra, ble fortjenesten liten, sier Jota. Men jeg liker meg best ute. Det var fint å jobbe i skogen. Overgangen til innearbeid var hard, særlig i begynnelsen, men jeg måtte jo komme over det, sier han.

Jota var blant de første som sluttet i skogbruket til fordel for industrien og foredlingen av råstoffene fra skogen. Utover i 60-åra ble det atskillig flere, og en rekke skogsarbeidere ble pendlere. De aller fleste har funnet nye arbeidsplasser innen bygningsbransjen.»

Collapse text