Interiørbilde fra salongen under dekk på Glomma fellesfløtings slepebåt «Trysilknut», som bukserte tømmer på den cirka 47 kvadratkilometer store Osensjøen i grensetraktene mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Dette fotografiet viser hvordan fartøyet var innredet i begynnelsen av 1960-åra, etter at den hadde gjennomgått en større ombygging vinteren 1957-58. Trysilknut ble levert av Glommens mek. Verksted i Fredrikstad i 1913-14. Det 55 fot lange og 12 fot brede skroget ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og kjørt med hest og slede drøyt 3 mil derfra til Osensjøen, hvor elementene ble klinket i hop. Trysilknut ble utstyrt med en dampmaskin som skulle kunne yte 70 hestekrefter. Fordelen ved denne løsningen var at maskinen kunne fyres med ved fra lokale skoger. Ulempen var at yteevnen var i minste laget med tanke på de store tømmerbommene som skulle bukseres over sjøen. Etter 2. verdenskrig ble mange av fellesfløtingsforeningenes slepebåter ombygd fra damp- til dieseldrift. På den måten søkte man å øke yteevnen, samtidig som de nye motorene skulle gjøre det mulig å krympe de besetningene som arbeidet på båtene. For Trysilknuts del ble forslaget om ombygging reist i 1956 og realisert vinteren 1957-58. Da ble dampmaskinen heist ut av båten og erstattet av en tyskprodusert dieselmotor. Ettersom motoren tok mindre plass enn dampmaskinen hadde gjort, ble det samtidig gjort innredningsarbeider som skulle gjøre fartøyet til en bekvem arbeidsplass for den noe krympete besetningen den skulle gå med etter ombygginga. Ominnredningsarbeidene, som vi ser eksempel på her, ble utført av folk fra Ivar Hagens båtbyggeri på Hjelset ved Molde. Fra 1985 overtok Norsk Skogbruksmuseum både Trysilknut og Glomma fellesfløtingsforenings fløtingssenter Sørlistøa ved Osensjøen, der fartøyet ligger på slipp i vintersesongen. Etter hvert ble denne lokaliteten utviklet til et fløtermuseum, der fartøyet gikk korte turer med publikum i sommersesongen. Trysilknut har imidlertid ligget under åpen himmel, også på slippen i vintersesongen, og det har trengt en del fuktighet ned under dekk. Derfor ble det i 2011-2012 foretatt et restaureringsarbeid med håndverkere fra Hardanger fartøyvernsenter i Norheimsund som hovedaktører. Prosjektet ble støttet av Riksantikvaren. Museets fagfolk og Riksantikvarens fartøyvernekspertise var enige om at restaureringsprosjektet skulle utføres med sikte på å bevare den situasjonen som ble etablert under ombyggingsarbeidet i 1957-58, for innredningens del det arbeidet som ble levert av Ivar Hagens båtbyggeri, som vist på dette fotografiet.