Glommas elveløp sett i medstrøms retning fra Opphusbrua mot Støøyene i Store-Elvdal våren 1964. Langs elvebreddene ser vi is som lå igjen etter isgang tidligere på våren. Vårisgang...

Tirsdag 10. desember 1946 oppsummerte regionavisa Østlendingen striden om Aursund-reguleringas stimulerende virkning på isgangen i Glomma slik:

«Vesentlig endring av isforholdene i Glåma etter Aursundreguleringen.
Sannsynlig at også andre faktorer enn reguleringen kan ha øvet sin innflytelse.
Omfattende ekspropriasjonsskjønn fastsetter erstatningen for skader og ulemper i Stor-Elvdal og Åmot.
Ved Sør-Østerdal herredsrett er det avsagt ekspropriasjonsskjønn i anledning Aursundreguleringen.

Statsregulering av Aursunden ble satt igang i henhold til kongelig resolusjon av 13. mai 1921. Skjønn og takster for reguleringsbassenget og Glåmas øvre løp ble holdt i årene 1927 til 1930. Disse skjønn omfattet ikke Glåmas løp gjennom Stor-Elvdal og distriktene videre sørover. Skjønn for disse distrikter er holdt i år.

Rettens formann var sorenskriver J. C. Grøner. Domsmenn var ingeniør Jacob Berger, ingeniør Johannes Mølmen, gårdbruker Arne Lien og gårdbruker Sven Oudenstad. Saksøker var staten, prosessfullmektig h.r.advokat Per Voss. Saksøkt var grunneierne og rettighetshavere i Stor-Elvdal og Åmot etter Glåma, prosessfullmektig o.r.sakfører Rabe.

En del grunneiere i Stor-Elvdal og øvre Rendal reiste i 1931 erstatningssak mot Staten for skader voldt ved isgang de forutgående år, og ble ved Høyesteretts dom av 2/10 1936 tilkjent erstatning. Fra Statens side har det vært regnet med, at det som følge av den endrede tapning etter de nye manøvreringsreglemet ikke lenger skulle oppstå skader i Stor-Elvdal og sønnenfor som følge av reguleringen. I 1943 fremsatte imidlertid en rekke jord- og skogeiere i Stor-Elvdal krav om skjønn etter vassdragsreguleringsloven av 1917 for å få fastsatt den skade de hadde lidd og framtidig måtte lide ved reguleringen, også etterat det nye manøvreringsreglement var tatt i anvendelse. Staten påstod begjæringen avvist. Den 28. mars 1944 avga Sør-Østerdal herredsrett kjennelse for at begjæringen skulle tas til følge. Kjennelsen ble påkjært, men stadfestet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 9. januar 1945. Før det begjærte skjønn var berammet inngikk Staten ved Arbeidsdepartementet og skjønnsrekvirentene overenskomst av 22. oktober 1945 om at de sistnevnte trekker tilbake sine skjønnsbegjæringer, når Staten hadde påstevnt reguleringsskjønn for skader ved Aursund-reguleringen for strekningen langs Glåma fra herredsgrensen mellom Stor-Elvdal og Øvre Rendal i nord til elvemøtet mellom Glåma og Rena i sør.

Staten ved Arbeidsdepartementet uttok deretter den 21. november 1945 stevning om reguleringsskjønn, og de private skjønnssaker ble hevet.

De gav de saksøkte har framsatt knytter seg til:

a) Skogeiernes skader og ulemper ved tømmerdriften fra sin skog, derved at isen på Glåma, eller det tilliggende land, er blitt ubrukbar eller mindre tjenlig som tilleggingsplass for tømmer.

b) Skader på jord ved overvatning, overising, elvebrudd m.v.

c) Skader og ulemper for de saksøkte, som i vintertiden er henvist til Glåma som ferdselsvei, derved at denne er vanskeliggjort.

'Statens prosessfullmektig har bestridt ethvert krav på grunnlag av påståtte skader av alle 3 grupper. Er slike skader og ulemper inntrådt siden reguleringen ble satt i kraft, eller kan de antas å ville inntre senere, skyldes dette ikke reguleringen, hevder han.

Retten har foruten å befare hele Glåmas løp fra Stor-Elvdals grense i nord til sammenløpet mellom Glåma og Rena i sør, siste vinter og sommer også avhørt en rekke av de saksøkte og et betydelig antall vitner, både under befaringen og i rettslokalet. Også sakkyndige fra begge sider er avhørt, og et betydelig skriftlig bevismateriale, bl. a. grafiske tabeller, er fremlagt og benyttet.

Blant den befolkning i Stor-Elvdal og Åmot som lever sitt liv langs Glåma og utøver sin næring i tilknytning til elven, synes å råde en meget alminnelig – ikke langt fra samstemmig – mening, at isforholdene fra midten av 1920-årene har undergått en meget vesentlig og skadelig endring. Elven legger seg senere og går tidligere opp, og isen er usikrere med hyppige overvatninger også inn over tilstøtende lave land og øyer. Enkelte parter og vitner gir uttrykk for, at etter deres erfaring er disse forhold stadig blitt verre, ikke år for år, men over flere årsperioder. Andre mener ikke å ha iakttatt en slik stadig endring til det verre, men også disse mener, at disse uheldige tilstander er inntrådt i årene umiddelbart etter at Aursund-reguleringen ble satt i verk. Og praktisk talt alle de avhørte gir uttrykk for, at disse endrede tilstander må skyldes Aursund-reguleringen, kanskje ikke alene den, men som en meget vesentlig faktor i forbindelse med også andre faktorer. Om forklaringen på dette formodede årsaksforhold mellom reguleringen og de inntrådte isvansker, råder – som rimelig er - til dels meget forskjellige og uklare forestillinger.

Det er under bevisføringen ikke i særlig grad gitt uttrykk for at den endring i manøvreringsreglementet av 1925, som ble foretatt på anbefaling av den departementale sakkyndige kommisjon av 1928, og som resulterte i reglementet av 1931, har bevirket noen bedring i de isvansker som da var inntrådt, siden 1924.

Skjønnsretten må legge sterk vekt på disse nærmest samstemmige uttalelser om isforholdene etter at Aursund-reguleringen ble satt i verk ved nyttårstid 1924, sett i forhold til tiden forut. Det er nok mulig at forverringen er malt med noe sterke farger, men framstillingene står ikke i strid med andre bevis, og styrkes av kjensgjerninger. Det er også direkte erkjent fra Statens side, at Glåma nå islegger seg senere om høsten enn i tidligere perioder. Retten må derfor anta, at i den siste 20 års periode er issituasjonen på denne del av Glåma vesentlig endret, og nye skader og ulemper er inntrådt for det næringsliv som er knyttet til elva fra grensen mot Øvre Rendal i nord til sammenløpet med Rena i sør. Og det er intet som tyder på, at disse skader vil ta slutt i de kommende år.

For retten blir derfor å avgjøre om disse skader og ulemper på grunn av isforholdene, i sin helhet eller i tilfelle for hvilken del, kan føres tilbake til Aursund-reguleringen som årsak.

Det er ikke for retten påvist, at det i den siste 20-25 års periode er inntrådt begivenheter i vassdraget eller i atmosfæriske eller geografiske forhold – utenfor reguleringen – som tilfredsstillende hver for seg eller samlet kan forklare den senere islegging og de vekslende isforhold utover vinteren. Regulering av elvas naturlige vannføring «etter at isleggingen i det vesentlige har stabilisert seg» - jfr. manøvreringsreglementet pgf. 7 – således at det fra dette tidspunkt slippes betydelig mer vann enn etter normal vannføring – kan etter rettens skjønn lede til overvatning og overising. Under regulerte forhold vil fra dette tidspunkt i denne periode vannføringen regelmessig være jevnt avtagende. Tapningen etter reguleringen vil derimot bevirke vesentlig større vannføring. Dette vil fremkalle øket produksjon av sarr. Vannet presser seg opp over isen, og gir anledning til ny islegging over den opprinnelige is. Følgen herav vil kunne bli dårligere is og høyere islegging over den opprinnelige is. Følgen herav vil kunne bli dårligere is og høyere islegging, med videre følge dannelse av isdammer, åpne råker og dermed øket sarrproduksjon, og vann inn over tilstøtende grunn. Selv om disse følger også vil kunne inntre i uregulert vassdrag under vekslende temperatur og nedbør, må det antas at de vil økes ved reguleringen.

Retten kan heller ikke se bort fra, at også under selve isleggingsperioden slippes det nå enkelte år av hensyn til et par mindre kraftverks behov mer enn naturlig vannføring, og denne slipning i isleggingsperioden er i tillegget til skjønnsforutsetningene uttrykkelig forbeholdt også for framtiden. Selv om dette kvantum er mindre betydelig, må det under ugunstige omstendigheter kunne bidra til å vanskeliggjøre solid islegging og øke overvatningen.

Det synes ikke rimelig, at de nye påfallende vesentlige og regelmessige isvansker i Glåma kan føres tilbake til Aursund-reguleringen som eneste årsak. Det er av den sakkyndige hr. Devik framhevet, at også meteorologiske forhold – nedbørmengde og temperaturforhold – kan spille inn. Jfr. også den sakkyndige kommisjon av januar 1928, dok. 30 side 54. Det ville for så vidt være av interesse, om det for retten hadde foreligget materiale til belysning av isforholdene for den samme periode i uregulerte vassdrag under mest mulig tilsvarende meteorologiske forhold f.eks. Trysilvassdraget. Slikt materiale foreligger imidlertid ikke. Retten er ikke i stand til å vurdere betydningen for isgangen av disse meteorologiske forhold, men må godta muligheten av at det her gjelder en ikke uvesentlig faktor, ugunstig for islegningen.

Det synes heller ikke utelukket at den stensprengning som av hensyn til fløtningen ble foretatt i Glåma i 1925, kan ha øvd skadelig innfytelse på både isleggingen og bevegelse av isen. Retten innskrenker seg for så vidt til å vise til Høyesteretts dom av 2. oktober 1936 (Rt. 1936-659) i sak mellom Staten og bl.a. Christiania Tømmerdirektion.

I denne forbindelse kan også nevnes at elvebunnen også for øvrig må antas å ha undergått endringer av betydning bl. a. som følge av de store isganger omkring 1930, og de årlige flommer.

Det har også vært nevnt under skjønnet, at den sterkt økede grøfting i de senere år har øvd en uheldig innflytelse på isforholdene ved tilføring av varmere vann. Retten vil ikke utelukke, at det kan bety noe for dannelsen av landråk ved grøftenes utløp, men antar dette er av liten betydning.

Retten vil bemerke, at den ikke kan legge vekt på at Statens representant i forlik i annen rettssak om ansvar for skade ved reguleringen har erkjent slikt ansvar.

Resultatet blir således, at retten finner det sannsynliggjort at Aursund-reguleringen har øvd skadelig innflytelse på isforholdene i vassdraget, men at det er sannsynlig at også andre faktorer har vært medvirkende og vil i framtiden øve sin innflytelse i samme retning. I hvilken grad reguleringen kan gjøres ansvarlig, kan ikke avgjøres generelt, men må løses konkret etter arten av de skader som kan antas å ville inntre, og etter naturforholdene på hvert enkelt skadested.

Retten finner ikke grunn til å drøfte spørsmålet om retten til tømmerlegg på isen på Glåma utenfor privat grunn er en allemannsrett og en særrett. Det samme gjelder retten til isvei. Det er fra Statens side heller ikke bestridt, at begge deler er rettsbeskyttede goder, som berettiger til erstatning, hvis deres utnyttelse hindre eller vanskeliggjøres. Retten til tømmerlegg på is på høvelig sted i forhold til skogens beliggenhet, kan være av vesentlig betydning for skogens driftsforhold og har så lenge skogsdrift har pågått, vært ansett som en vesentlig faktor ved skogens verdi. Liknende kan gjelde framkomstvei over isen ved vintertid. Inngrep i disse tilvante forhold uten erstatning vil stå i avgjort strid med den alminnelige rettskjensle.

Hva angår tømmertilleggingen på Glåma er det på det rene, at det i de siste årtier er inntrådt en vesentlig endret situasjon for skogeierne også på grunn av omstendigheter som ikke kan ha Aursund-reguleringen som årsak. Det kan nå leveres tømmer av mindre dimensjoner enn tidligere, og på grunn av bedre skogskjøtsel også yngre skog, som krever bedre tørk. Samtidig stiller kjøperne økede krav til tømmerets behandling for å unngå søkketømmer. Resultatet er blitt stadig nye forbud mot å legge på is tømmer under visse dimensjoner, og overhodet før en fastsatt tid og på steder der tømmeret er utsatt for overvatning og nedising. Dertil kommer at utgiftene ved å måtte ta opp tømmer, som måtte være nediset, nå regelmessig må bæres av selgeren, mens denne i tidligere tid var ansvarsfri, når tømmeret var merket og levert. Det er sannsynlig at disse restriksjoner vil fortsette i framtiden. Det er mulig at restriksjonene for en mindre del skyldes de økede vansker, som Aursund-reguleringen antas å ha voldt, mens den overveiende årsak antas å være andre omstendigheter i forbindelse med, at tømmervirksomheten – som enhver annen økonomisk virksomhet – stadig videre utvikles mot bedre utnyttelse av råstoffet.

Hva særlig angår reguleringens ansvar for jordskader, vil retten bemerke:

Var vassdraget ikke regulert, ville vannstanden være synkende utover vinteren, og isen ville etter hvert synke ned til lavere nivå. Med regulert og økende vannføring, både under isleggingen og senere, vil vannstanden være stigende inntil maksimum av tapning og isen vil regelmessig bli liggende høyere enn uten regulering. Under isgang og oppvatning vil vannet derfor lettere komme inn over øyer og tilstøtende land, både som følge av isens nivå og ved dannelse av høyereliggende isdammer, som stenger og tvinger vann og is ut til sidene. Den således inntrådte overvatning over grunnen vil ytterligere kunne vokse og øke ved senere tilsvarende begivenheter av samme art. Følgen vil kunne bli skade på jord ved utvasking av jorden, isbrand og skade på bebyggelse og avling i låver og skur.

Erstatning for skader og ulemper ved vansker for ferdsel ved vintertid over elva eller til og fra gen grunn på øyer og holmer i elva, er gitt i de tilfelle der reguleringen kan antas å ha voldt slike vansker ved oppvatning og råker, at befolkningen ikke lett vil kunne innrette seg etter forholdene uten økonomisk skade.

Ved vurdering av de sannsynlige framtidige skader har retten generelt antatt, at skaden vil bli mindre i større avstand fra reguleringsbassenget enn nærmere dette. Det stadige tilløp fra tverrelver og bekker vil redusere den prosentvise mengde av regulert vann i forhold til elvas hele vannføring jo lenger en kommer nedover vassdraget, og dermed også reguleringens innflytelse både under og etter isleggingen.

Det foreligger ikke for skjønnsretten tilstrekkelige opplysninger om når de enkelte saksøkte er blitt eiere av de bruk for hvilke de får seg tilkjent erstatning. Retten kan derfor ikke tallmessig fastsette erstatningens størrelse for de forløpne år. Beregning herav kan imidlertid foretas på grunnlag av den fastsatte årlige erstatning. Hvor derimot er fastsatt erstatning én gang for alle, er medtatt all skade fra og med året 1940.

Retten vil til slutt bemerke, at ved erstatningens fastsettelse er lagt til grunn de oppgaver over areal og tilvekst av skog, som er gitt av de saksøkte og deres representanter og ikke står i strid med andre opplysninger, og hvis riktighet ikke er bestridt av Statens prosessfullmektig.

Skjønnet er enstemmig, hvor annet ikke er anført under enkelte poster.

Vi skal de nærmeste dager komme tilbake til skjønnet og de enkelte takster.»

Collapse text