Kvannstranddamkoia fra Grønavassdraget i Trysil, slik den framsto like etter at bygningen var flyttet til Norsk Skogbruksmuseums friluftssamling på Prestøya i Elverum i 1971. Dette...
Etter innvielsen av koia som museumsbygning publiserte journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende artikkel i avisa Østlendingen (14. august 1971):
«Damstuggu-festen
Storfi ...
Etter innvielsen av koia som museumsbygning publiserte journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende artikkel i avisa Østlendingen (14. august 1971):
«Damstuggu-festen
Storfiskeren Snorre Grønnæss i Søre Trysil hadde latt småfisken være i fred og bare halt opp toppkultene til damstuggu-festen på Prestøya i Glåma forleden. Bare det beste var godt nok da damstuggua fra Kvannstranddammen i Trysil skulle «rimes». Han Jon i Jons var mester for serveringen, - røde, fete ørreter og drivkvit harr ble sendt rundt bubordet sammen med duftende, gyllengul rømmegrøt – alt i skinnet fra en sprakende peis med lys over gamle stokker og hyller med neverbutter, smørørsjer, kaffekvern og snusesker oppå. Akkurat som da damstuggua sto ved Kvannstranddammen, fastslo Trygve Åsheim og fornektet ikke tryslingens sans for ekthet og stemning: Hør bare elvesuset, akkurat som ved Kvannstranddammen …
Med damstuggua fra Kvannstranddammen er et stykke fløterhistorie fra Trysil vel haket i land på Norsk Skogbruksmuseum. De som i første rekke skal ha takkens ord for det er Trygve Åsheim, museets kontaktmann i Trysil, Ragnar Kvile, giver av stuggua, Per Akre, som har «spyttet i» med sjekk og Jon Galaasen, som sammen med Åsheim har sørget for både nedriving, transport og oppsetting på Prestøya. «Riminga», som tryslingene kaller en innvielsesfest som denne, var en heder og honnør til karene fra skogbygda som så helhjertet har gått inn for denne verdifulle tilveksten til Norsk Skogbruksmuseum. Det er et eksempel på hva som kan utrettes på det rent lokale plan når det er spørsmål om å verne kulturminner på en levende og riktig måte. Konservator Tore Fossum sa det slik: Mennesket i relasjon til tingene er uhyre viktig i det museale arbeid, tryslingene har hatt sans for dette og vi overta damstuggua slik vi vil at et hus skal være. Damstuggua virker bebodd, ting som har tilhørt her er på plass, miljøet er riktig.
Men før damstuggufesten var kommet så langt var det sagt mye og mangt om den dynamiske grev Axel Mørner som kom til Trysil i 1879 som visepresident i Mølnbacka-Trysil. I damstuggua står ennå grevesenga, den forteller sin historie om livet ved Kvannstranddammen, om en tid hogstprisene for 10 og 11 tom var 2 og 3 kroner tylfta og 8 ½ alen og 3,90 og 4,60 for 17 alen. Hoggerne tjente fra 3,50 til 4 kroner dagen, det syntes greven var i meste laget. Greven rynket også på sin adelige nese over tryslingenes 14-alens tømmerslede, «et fasans åkdon» kalte han den. Iblant syntes han også at tryslingenes måte å være på var i strieste laget – «tryslingene äro ett envist slägte», var grevens karakteristikk. Men damstuggufestens deltakere fra Trysil smilte over rømmegrøten og rundduppen i peisskjæret og syntes det var i grevens tid at stuggua fra Kvannstranddammen ble innlemmet i Skogbruksmuseets samlinger, der inngår den i det store fløtningsanlegget.
For meg er dette ei kjær stuggu, sa Trygve Åsheim ved overleveringen. Her har jeg bodd mye i år etter år, jeg kjenner hver ting her, alt som er hogd i krakk og brisk og tømmervegg – alt er levende historie frå mi hembygd. Jeg er gla over å vite at damstuggua nå er i de beste hender. Og tryslingene skal ha ros for interessen og velviljen jeg er møtt med for å skaffe til veie det som naturlig hører damstuggua til. Jeg var ute etter materialer og bad om å få ei løe – ja, je jug itte – i dag har jeg over et hundre løer langs fløtervassdraget! Runddupp!
Tryslingene gjør ikke noe halvt, bare det som er skikkelig gjort er godt nok, sa konservator Tore Fossum da han takket for damstuggua. Trysil har mye fint å tilføre norsk skogbrukshistorie, vi er derfor svært gla for den nye tilveksten. Mye kan vi lese av stokkene i damstuggua, om når fløterne kom her, når dammen ble sluppet – alt dette skal vi ta nøyaktig for oss, det er en fløterlivets dagbok. Museet lover å ta vare på Trysiltradisjonene på en så riktig og ansvarsbevisst måte som mulig.
Damstuggu-festen fortsatte i den aller beste skogskarstemning med sterk kaffe på’n Lars, gode rivkjeft-replikker ved gnistregnet i peisen og få sanne og mange jugarhistorier. Og utafor, gjennom tunge grankvister over taket lyste en gul, diger augustmåne som var noen Apollo-kilo lettere enn da den hang over Kvannstranddammen …»
Hamar Arbeiderblad publiserte denne reportasjen fra koieinnvielsen, skrevet av Arne Dvergsdal (14/8 1971):
«Damstua fra Trysil forteller verdifull fløtningshistorie.
I nesten 100 år sto den gamle damstua ved Kvannstranddammen i Trysil. Den var dampassernes koie under fløtinga. Om høsten og vinteren bodde her folk som drev jakt og fiske, eller blinket tømmer i skogen. Men etter hvert ble det slutt på fløtinga i Grøna. Damanlegget ble nedlagt og kanalen som var gravd der, grodde igjen. Stua sto enda i mange år, men ble stadig mer merket av forfallet.
I dag er damstua igjen kommet til heder og verdighet, gjenreist på Skogbruksmuseet, som gave fra eieren, Ragnar Kvile fra Gardåsen. I mars måned ble den tatt ned av museets kontaktmann i Trysil, Trygve Aasheim, som sammen med Jon Galaasen i sommer har bygget den opp igjen på Prestøya, like ved brua som fører over til Glomdalsmuseet. Forleden dag fant innvielsesfesten sted, med servering av rømme og ørret. Det var betingelsen Kvile satte da han overlot stua. Foruten de tre karene vi har nevnt, deltok også formannen i Trysilvassdragets skogeierforening, Per Akre, i festen. Som museets representant var førstekonservator Tore Fossum selvskreven gjest, sammen med utstillingskonsulent Jostein Nysæther.
Fossum sa seg svært glad for at damstua er kommet med blant Skogbruksmuseets samlinger. Stua er ikke bare fin bygning av stor interesse, den forteller mye om menneskene som bodde her og hadde elva som arbeidsplass.
Fossum kan også glede seg over at mye av inventaret er kommet med, kaffekvern, spisebestikk, fløterhaker og redskap fra slusene. Selve stua måler 3,8 X 4,5 m og er laget av laftet tømmer. Noen av stokkene er skiftet ut, men i restaureringsarbeidet har man lagt vekt på å erstatte de råtne stokkene med tilsvarende gode materialer for å bevare det tidstypiske preget.
En fin oppmurt peis er det første en legger merke til når en kommer inn den lave døra, og vende seg til halvmørket inne. Peisen var god vinterstid, den varmet fort opp det gjennomkalde huset, og klestørken gikk bedre foran åpen varme.
Men når vi vakna om morgenen vinterstid, var det ofte så kaldt at det lå is inne, forteller Trygve Aasheim og husker tida etter århundreskiftet da han ofte var med bestefar sin i damstua.
I fløtningstida om våren bodde dampasserne i denne koia. De måtte være to om arbeidet, for dammen skulle voktes døgnet rundt. Fløterne derimot bodde i brakker lenger nede. Skogbruksmuseet har satt seg som mål å gjenskape dette miljøet. Ned mot det store forebygget mot Glomma er det gravd en dyp grøft på omkring 200 meters lengde. Museet arbeider nå med å preparere kanalsidene og skal med tida oppføre dammer som passer inn.
Damstua fra Trysil vil på den måten få en riktig og sentral plass på Prestøya, sier Fossum. Den er da også en av de bygningene vi setter aller mest pris på. Den rommer så mye av Trysil og forteller så mye av fløtningshistorien.»
Kvannstranddamkoia fra Grønavassdraget i Trysil, slik den framsto like etter at bygningen var flyttet til Norsk Skogbruksmuseums friluftssamling på Prestøya i Elverum i 1971. Dette fotografiet er antakelig tatt i innvielseshelga, 10. og 11. august 1971.
Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Koierommet har en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra på gavlveggen. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk.
Damanlegget ved Kvannstranda ble etablert i 1885 og var første gang i bruk påfølgende sesong. Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet av Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Bare svillstokkene og golvet ble fornyet. På Prestøya ble dette husværet stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».