Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra sør. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som fo...
Den metallurgiske virksomheten på Moholt i Siljan ble etablert som en filial til Larvik grevskaps hovedanlegg, som lå ved det korte elveløpet mellom utløpet av Farrisvannet og havn ...
Den metallurgiske virksomheten på Moholt i Siljan ble etablert som en filial til Larvik grevskaps hovedanlegg, som lå ved det korte elveløpet mellom utløpet av Farrisvannet og havnebassenget i Larvik. Asbjørn Bakken, som har skrevet bygdebok for Siljan, forteller at den første stangjernshammeren på Moholt ble bygd i 1731. Den gangen lå Moholt i Slemdal anneks til Eidanger hovedsogn i Bratsberg amt, men stedet var likevel innenfor det cirkumferensområdet der Larvik-grevene hadde fått privilegium på trekolleveranser til sin jernverksvirksomhet.
Grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig, som bodde i København, hadde etter sitt besøk i Larvik sommeren 1728 vært opptatt av å nyttiggjøre seg kullressursene fra den vestre delen av skogcirkumferensen grevens far, Ulrik Fredrik Gyldenløve, hadde fått etter at han ble tildelt Brunla len som grevskap i 1671. I slutten av 1720-åra utviklet det seg en konflikt om kulleveranser mellom Larvik-greven og ledelsen ved Fossum jernverk i Gjerpen. Denne striden endte i 1730, da greven kjøpte Fossum-verket. Han beholdt det i fem år. Da Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig solgte virksomheten i Gjerpen igjen, gjorde han det med klart definerte grenser for hvilke gårder som skulle levere kull til Fossum og hvilke som skulle forsyne Fritzø-verket med brensel.
Noen av kulleveransene fra den østre delen av Siljan ble kjørt over isen eller transportert på ferger over Farris til Larvik, men mye ble brukt ved Hammerverket på Moholt. Det var altså tre faktorer som bidro til at greven etablerte en jernverksfilial der: Tilgangen på trekull, mulighetene for redusert transportavstand for noe av dette brenselet og fallet i elveløpet mellom Lakssjø og Farris. Det rennende elvevatnet skulle drive vasshjul som kunne løfte den tunge hammeren og blåse oksygenrik luft inn i essene. Bygdebokforfatter Asbjørn Bakken mener at det var jernverksforvalter Nils Friis som var pådriver for å få bygd stangjernshammeren på Moholt. Anlegget ble for øvrig plassert på et sted der det tidligere hadde stått ei oppgangssag. Bakken forteller at det ble bygd ei stor hytte med dobbelt hammer og lagerhus for rujernet, som kom fra masovnene i Larvik, og for det ferdige stangjernet fra Moholt-hammeren. Bygdebokforfatteren nevner også bolighus for arbeiderne, en hammermester og drengene hans, og familiene deres. Kullhus nevner han ikke på dette tidspunktet, men en slik bygning må anlegget ha hatt, for brenselet måtte være tørt.
Den første branntaksten som finnes bevart fra Moholt er fra 1777. Den nevner ti bygninger. Hjertet i anlegget var hammerhytta, som var et bordkledd bindingsverkshus med grunnflate på 270 kvadratmeter. Hytta var en arbeidsplass som inneholdt to herder (ildsteder) og den digre hammeren, som ble brukt til å bearbeide det oppvarmete jernet. Dette huset gav også ly til de digre trebelgene som pumpet luft inn i herdene. Ellers fantes det lagerhus, både for rujernet fra masovnene i Larvik og det ferdige stangjernet fra hammeren ved Moholt. Disse bygningene var laftekonstruksjoner. Det største huset ved hammerverket på Moholt var kullhuset, som ifølge branntaksten skal ha vært 64 meter langt og 10 meter bredt. Dette var en bordkledd bindingsverkskonstruksjon der kulleveransene kunne kjøres inn på bruer oppunder røstet og veltes ned i underliggende lagerrom. Videre fantes det husrom for dem som drev hammerverket. Det var hammermesteren som hadde det øverste driftsansvaret. Han og familien hans disponerte en egen bolig med tilhørende fjøs og to vedskur. Det var også en egen hammersmedmesterbolig på Moholt. Den inneholdt to kjøkkener og to stuer, antakelig fordi det var to slike mestere som delte døgnet i hver sine skift. Og sist, men ikke minst, var det oppført ei boligbrakke for seks arbeiderfamilier, som disponerte hvert sitt kjøkken og hvert sitt stuerom. Til arbeiderbrakka hørte det også et bryggerhus, der mestersmedenes og arbeidernes koner etter tur kunne vaske klær og bake. I seinere takster nevnes et eget bryggerhus for hammermesteren og familien hans.
Under napoleonskrigene var det stor etterspørsel etter jern. På dette tidspunktet hadde kongehuset overtatt grevskapet, etter at den siste greven hadde gått konkurs. Fritzøe jernverk hadde på dette tidspunktet en dobbelt masovn i Larvik og en enkelt masovn ved Barkevik i Brunlanes. Til Barkevik var det imidlertid vanskelig å skaffe nok trekull. Derfor besluttet man å bygge en ny masovn på Moholt i stedet. På dette tidspunktet mente eiernes rådgivere at det ville bli mulig å drive både den dobbelte hammeren og den nye masovnen med det driftsvannet og de kullressursene som var disponible. Det ble masovnprosjektet som fikk høyest prioritet. Arbeidet med nyanlegget startet i 1809. Masovnen skulle bli 9 meter høy og få en innvendig diameter på 2,5 meter. Steinene i den mest varmeeksponerte delen måtte hentes fra Skottland, og det var ikke enkelt i krigstid med blokade av internasjonal skipsfart. Masovnen på Moholt ble satt i drift høstet 1817. Samme år ble Fritzøe-verket ble solgt til amtsforvalter Mikael Falch, tollkasserer Børre Gether, prost Johan Frederik Sartz og kjøpmann Mathias Sartz. De hadde begrenset startkapital. Likevel forsøkte de å drive virksomheten – også masovnen på Moholt – videre i en periode med vanskelige konjunkturer, uten de privilegiene grevene hadde hatt. I 1835 tok hovedkreditoren – det danske kongehuset – eiendommene tilbake, og solgte dem på nytt, denne gangen til den danske juristen Fredrik Vilhelm Treschow. Han flyttet til Larvik og greide å konsolidere virksomheten, med skogen og sagbrukene som de viktigste inntektskildene. Treschow forsøkte å drive jernverket videre også. Det var sønnen Michael Treschow som administrerte denne delen av virksomheten. I begynnelsen av 1840-åra sørget han for at masovnen på Moholt ble modernisert. Dette anlegget var i drift til 1867, og året etter ble den resterende virksomheten ved Fritzøe jernverk avviklet. Jernproduksjonen hadde vist seg ulønnsom uten de betydelige privilegiene grevene hadde hatt – og i ei tid da produksjonsprosessene i internasjonal jernindustri gjennomgikk store endringer som innebar at driftsprosedyrene ved Fritzøe jernverk framsto som utidsmessige og ineffektive.
Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra sør. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som foregikk her nok oksygenrik luft til at temperaturen inne i ildstedet ble høy nok, er her skjult bak ruinen.
Masovnteknologien ble innført i Norge tidlig på 1600-tallet. Det dreide seg om digre, høye steinovner som hadde noenlunde runde brennkamre. Når en slik ovn skulle settes i drift, ble den fylt med trekol, som ble antent og fikk stå å gløde 3-4 uker før konstruksjonen var varm nok. Tilstrekkelig høy varme ble oppnådd ved hjelp av oksygentilførsel fra et par blåsebelger som ble drevet ved hjelp av vannkraft fra elva. Etter at ovnen hadde stått full av glødende trekull et par uker, var murverket varmt nok til at den metallurgiske produksjonsprosessen kunne starte. Det ble gjort ved «påsettinga» av trekol og malm, lag for lag, fra «krona», overkanten på masovnmuren. Slik kunne masovnen holdes i kontinuerlig drift gjennom et par år før det ble nødvendig å avslutte fyringa og skifte ut steinene i de mest varmeeksponerte delene av brennkammeret. Dette forutsatte naturligvis at verket hadde gode lagere av malm og trekol. Mens prosessen pågikk ble det stadig tappet råjern gjennom et hull - «stellet» - i den nedre delen av ildstedet. Dette jernet kunne enten brukes i støpejernsprodukter umiddelbart, eller det kunne bearbeides videre til smidigere smijern i en «hammer». På Moholt ble det bygd et hammerverk tidlig i 1730-åra. Hit transpporterte man forholdsvis små volumer av råjern fra Fritzøe-verkets hovedanlegg i Larvik med ferger over innsjøen Farris, i stedet for å frakte store volumer av trekull den motsatte vegen. Under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen etter jern. I denne perioden hadde det vist seg vanskelig å skaffe nok trekull til masovnen i Barkevik i Brunlanes. Derfor bestemte ledelsen i Fritzøe-verket at noe av råjernproduksjonen skulle flyttes til Moholt, der man hadde bedre tilgang på trekull fra skogene i Siljan. Dette var bakgrunnen for at man bygde den masovnen vi ser på dette fotografiet i perioden 1809-1817. Årsaken til at byggeprosessen tok så lang tid var at de varmeresistente steinene som skulle være i området rundt stellet måtte importeres, noe som var vanskelig i en periode med krig og blokader av skipsfarten. Masovnen på Moholt var i drift i en 50-årsperiode, fra 1817 til 1867. Den var omgitt av ei smeltehytte, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon, som vi ser noen av fundamentene til i forgrunnen på dette bildet. Dette kulturminnet er tilgjengeliggjort for interesserte med informasjonsskilt og tilstøtende rasteplass. Klatring i ovnsruien er ikke ønskelig. Den er derfor skjermet ved hjelp av et enkelt kjettingstengsel.
Litt mer historisk informasjon om den metallurgiske virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».
Fotografiet ble tatt av Norsk skogmuseums fotograf Bård Løken våren 2021. Ruinene etter jernveksvirksomheten på Moholt var en av flere lokaliteter det var uttrykt ønske om bilder fra til bokproduksjonen «Greven og hans undersåtter - makt og avmakt gjennom 150 år», der en av museets konservatorer var blant forfatterne.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».