Grunnmurene etter Fritzøe jernverks kullhus på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra murkrona i den vestre enden av de mosegrodde steinmurene som en gang var fundamenter for en ...

Den metallurgiske virksomheten på Moholt i Siljan ble etablert som en filial til Larvik grevskaps hovedanlegg, som lå ved det korte elveløpet mellom utløpet av Farrisvannet og havnebassenget i Larvik. Asbjørn Bakken, som har skrevet bygdebok for Siljan, forteller at den første stangjernshammeren på Moholt ble bygd i 1731. Den gangen lå Moholt i Slemdal anneks til Eidanger hovedsogn i Bratsberg amt, men stedet var likevel innenfor det cirkumferensområdet der Larvik-grevene hadde fått privilegium på trekolleveranser til sin jernverksvirksomhet.

Grev Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig, som bodde i København, hadde etter sitt besøk i Larvik sommeren 1728 vært opptatt av å nyttiggjøre seg kullressursene fra den vestre delen av skogcirkumferensen grevens far, Ulrik Fredrik Gyldenløve, hadde fått etter at han ble tildelt Brunla len som grevskap i 1671. I slutten av 1720-åra utviklet det seg en konflikt om kulleveranser mellom Larvik-greven og ledelsen ved Fossum jernverk i Gjerpen. Denne striden endte i 1730, da greven kjøpte Fossum-verket. Han beholdt det i fem år. Da Ferdinand Anton Danneskiold-Laurvig solgte virksomheten i Gjerpen igjen, gjorde han det med klart definerte grenser for hvilke gårder som skulle levere kull til Fossum og hvilke som skulle forsyne Fritzø-verket med brensel.

Noen av kulleveransene fra den østre delen av Siljan ble kjørt over isen eller transportert på ferger over Farris til Larvik, men mye ble brukt ved Hammerverket på Moholt. Det var altså tre faktorer som bidro til at greven etablerte en jernverksfilial der: Tilgangen på trekull, mulighetene for redusert transportavstand for noe av dette brenselet og fallet i elveløpet mellom Lakssjø og Farris. Det rennende elvevatnet skulle drive vasshjul som kunne løfte den tunge hammeren og blåse oksygenrik luft inn i essene. Bygdebokforfatter Asbjørn Bakken mener at det var jernverksforvalter Nils Friis som var pådriver for å få bygd stangjernshammeren på Moholt. Anlegget ble for øvrig plassert på et sted der det tidligere hadde stått ei oppgangssag. Bakken forteller at det ble bygd ei stor hytte med dobbelt hammer og lagerhus for rujernet, som kom fra masovnene i Larvik, og for det ferdige stangjernet fra Moholt-hammeren. Bygdebokforfatteren nevner også bolighus for arbeiderne, en hammermester og drengene hans, og familiene deres. Kullhus nevner han ikke på dette tidspunktet, men en slik bygning må anlegget ha hatt, for brenselet måtte være tørt.

Den første branntaksten som finnes bevart fra Moholt er fra 1777. Den nevner ti bygninger. Hjertet i anlegget var hammerhytta, som var et bordkledd bindingsverkshus med grunnflate på 270 kvadratmeter. Hytta var en arbeidsplass som inneholdt to herder (ildsteder) og den digre hammeren, som ble brukt til å bearbeide det oppvarmete jernet. Dette huset gav også ly til de digre trebelgene som pumpet luft inn i herdene. Ellers fantes det lagerhus, både for rujernet fra masovnene i Larvik og det ferdige stangjernet fra hammeren ved Moholt. Disse bygningene var laftekonstruksjoner. Det største huset ved hammerverket på Moholt var kullhuset, som ifølge branntaksten skal ha vært 64 meter langt og 10 meter bredt. Dette var en bordkledd bindingsverkskonstruksjon der kulleveransene kunne kjøres inn på bruer oppunder røstet og veltes ned i underliggende lagerrom. Videre fantes det husrom for dem som drev hammerverket. Det var hammermesteren som hadde det øverste driftsansvaret. Han og familien hans disponerte en egen bolig med tilhørende fjøs og to vedskur. Det var også en egen hammersmedmesterbolig på Moholt. Den inneholdt to kjøkkener og to stuer, antakelig fordi det var to slike mestere som delte døgnet i hver sine skift. Og sist, men ikke minst, var det oppført ei boligbrakke for seks arbeiderfamilier, som disponerte hvert sitt kjøkken og hvert sitt stuerom. Til arbeiderbrakka hørte det også et bryggerhus, der mestersmedenes og arbeidernes koner etter tur kunne vaske klær og bake. I seinere takster nevnes et eget bryggerhus for hammermesteren og familien hans.

Under napoleonskrigene var det stor etterspørsel etter jern. På dette tidspunktet hadde kongehuset overtatt grevskapet, etter at den siste greven hadde gått konkurs. Fritzøe jernverk hadde på dette tidspunktet en dobbelt masovn i Larvik og en enkelt masovn ved Barkevik i Brunlanes. Til Barkevik var det imidlertid vanskelig å skaffe nok trekull. Derfor besluttet man å bygge en ny masovn på Moholt i stedet. På dette tidspunktet mente eiernes rådgivere at det ville bli mulig å drive både den dobbelte hammeren og den nye masovnen med det driftsvannet og de kullressursene som var disponible. Det ble masovnprosjektet som fikk høyest prioritet. Arbeidet med nyanlegget startet i 1809. Masovnen skulle bli 9 meter høy og få en innvendig diameter på 2,5 meter. Steinene i den mest varmeeksponerte delen måtte hentes fra Skottland, og det var ikke enkelt i krigstid med blokade av internasjonal skipsfart. Masovnen på Moholt ble satt i drift høstet 1817. Samme år ble Fritzøe-verket ble solgt til amtsforvalter Mikael Falch, tollkasserer Børre Gether, prost Johan Frederik Sartz og kjøpmann Mathias Sartz. De hadde begrenset startkapital. Likevel forsøkte de å drive virksomheten – også masovnen på Moholt – videre i en periode med vanskelige konjunkturer, uten de privilegiene grevene hadde hatt. I 1835 tok hovedkreditoren – det danske kongehuset – eiendommene tilbake, og solgte dem på nytt, denne gangen til den danske juristen Fredrik Vilhelm Treschow. Han flyttet til Larvik og greide å konsolidere virksomheten, med skogen og sagbrukene som de viktigste inntektskildene. Treschow forsøkte å drive jernverket videre også. Det var sønnen Michael Treschow som administrerte denne delen av virksomheten. I begynnelsen av 1840-åra sørget han for at masovnen på Moholt ble modernisert. Dette anlegget var i drift til 1867, og året etter ble den resterende virksomheten ved Fritzøe jernverk avviklet. Jernproduksjonen hadde vist seg ulønnsom uten de betydelige privilegiene grevene hadde hatt – og i ei tid da produksjonsprosessene i internasjonal jernindustri gjennomgikk store endringer som innebar at driftsprosedyrene ved Fritzøe jernverk framsto som utidsmessige og ineffektive.

Collapse text