100
Ruinen etter Fritzøe jernverks masovn på Moholt i Siljan. Fotografiet er tatt fra vest. Det rennende elvevatnet som drev blåsebelgene som tilførte den metallurgiske prosessen som foregikk her nok oksygenrik luft til at temperaturen inne i ildstedet ble høy nok, er her skjult bak ruinen, til venstre i bildet. Masovnteknologien ble innført i Norge tidlig på 1600-tallet. Det dreide seg om digre, høye steinovner som hadde noenlunde runde brennkamre. Når en slik ovn skulle settes i drift, ble den fylt med trekol, som ble antent og fikk stå å gløde 3-4 uker før konstruksjonen var varm nok. Tilstrekkelig høy varme ble oppnådd ved hjelp av oksygentilførsel fra et par blåsebelger som ble drevet ved hjelp av vannkraft fra elva. Etter at ovnen hadde stått full av glødende trekull et par uker, var murverket varmt nok til at den metallurgiske produksjonsprosessen kunne starte. Det ble gjort ved «påsettinga» av trekol og malm, lag for lag, fra «krona», overkanten på masovnmuren. Slik kunne masovnen holdes i kontinuerlig drift gjennom et par år før det ble nødvendig å avslutte fyringa og skifte ut steinene i de mest varmeeksponerte delene av brennkammeret. Dette forutsatte naturligvis at verket hadde gode lagere av malm og trekol. Mens prosessen pågikk ble det stadig tappet råjern gjennom et hull - «stellet» - i den nedre delen av ildstedet. Dette jernet kunne enten brukes i støpejernsprodukter umiddelbart, eller det kunne bearbeides videre til smidigere smijern i en «hammer». På Moholt ble det bygd et hammerverk tidlig i 1730-åra. Hit transpporterte man forholdsvis små volumer av råjern fra Fritzøe-verkets hovedanlegg i Larvik med ferger over innsjøen Farris, i stedet for å frakte store volumer av trekull den motsatte vegen. Under napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet økte etterspørselen etter jern. I denne perioden hadde det vist seg vanskelig å skaffe nok trekull til masovnen i Barkevik i Brunlanes. Derfor bestemte ledelsen i Fritzøe-verket at noe av råjernproduksjonen skulle flyttes til Moholt, der man hadde bedre tilgang på trekull fra skogene i Siljan. Dette var bakgrunnen for at man bygde den masovnen vi ser på dette fotografiet i perioden 1809-1817. Årsaken til at byggeprosessen tok så lang tid var at de varmeresistente steinene som skulle være i området rundt stellet måtte importeres, noe som var vanskelig i en periode med krig og blokader av skipsfarten. Masovnen på Moholt var i drift i en 50-årsperiode, fra 1817 til 1867. Den var omgitt av ei smeltehytte, en bordkledd bindingsverkskonstruksjon, som vi ser noen av fundamentene til i forgrunnen på dette bildet. Dette kulturminnet er tilgjengeliggjort for interesserte med informasjonsskilt og tilstøtende rasteplass. Klatring i ovnsruien er ikke ønskelig. Den er derfor skjermet ved hjelp av et enkelt kjettingstengsel. Litt mer historisk informasjon om den metallurgiske virksomheten på Moholt finnes under fanen «Opplysninger».
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo