Universitetet i Oslo, Ole-Johan Dahls hus

Photo: Terje Heiestad/Millimeterpress / Kunst i offentlige rom

Kunstverkene som ble laget til Institutt for informatikk i 2011 tar utgangspunkt i digital informasjon og datateknologi, og er med på å signalisere hva bygningen rommer.

Ole-Johan Dahls hus (IFI2) i Forskningsparken ved Blindern i Oslo samler informatikkmiljøene som tidligere var spredd på ti forskjellige bygg på universitetsområdet. Byggets første etasje består av en åpen vestibyle, kantine og bibliotek. To «kuber» stikker ut fra fasaden og inn i vestibylen, og inneholder auditorium og studentkjeller. Den lave delen av bygget benyttes av studenter i startfasen av studiet, mens etasjene i høybygget brukes av studenter på høyere nivå og inneholder laboratorium og professorkantine.

Ved inngangspartiet finner man Vibeke Jensen (NO) og Scott Fitzgeralds (US) "Trigger". Verket er et interaktivt lysverk i kontinuerlig forandring, og består av en glasskube som inneholder et motorisert elektronisk øye, tre interaktive lysskulpturer og 41 sensorer innfelt i amfitrappene. Bevegelser utenfor bygningen registreres, og disse signalene blir deretter tolket av et spesiallaget dataprogram som oversetter bevegelser til lys som vises i de interaktive lysskulpturene. Man blir sett, og man ser at man blir sett.

De andre verkene i bygget forholder seg til veggflater på 6 ganger 7 meter som er plassert langs byggets fasade og i de sosiale områdene i første etasje.

Tone Myskjas (NO) fotoinstallasjon Kompositt er utført i pleksiglass og lysstoffrør. Verket tar blant annet utgangspunkt i teorier av Claude Shannons, som kalles informasjonsteknologiens far. De visuelle hovedelementene i Myskjas verk er Shannons begreper "true-false og on-off", og fargene rødt og grønt som representerer av og på i signaltrafikk. Verket inneholder også elementer fra avhandlingen "Common base language" av Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard, fra 1968, som inneholder verdens første objektorienterte programmeringsspråk.

"Epp – den elektroniske parasitten" er en installasjon av kunstnerduoen Martina Höfflin (DE) og Pascal Glissman (DE). Kunstnerne hadde en idé om den elektroniske parasitten som en organisme som skaper et mønster ved å krype inn gjennom vinduene der lyset strømmer inn, og spre seg til veggene hvor den etterlater en mønsterlignende struktur. Installasjonens elementer drives av solenergi, absorberer sollyset og transformerer det til uforutsigbar og ukontrollerbar lyd.

Patrik Entians (SE) veggmaleri "Emphasis, Contrast, Balance, Alignment, Repetition, Flow" dekker et hjørne av byggets utside og fortsetter i kantinen på innsiden. Kunstneren har ønsket å lage et slags landskapsmaleri som gjenspeiler og leker med noe av den digitale estetikken, og inneholder elementer, ikoner og grafikk vi kjenner fra internettbruk.

Beret Aksnes’ installasjon har fått navnet "1. side i boka om pi". Forsøket på å identifisere det nøyaktige antallet desimaler i pi har vært en besettelse for matematikere i århundrer. I Aksnes sitt verk er fargepunkter bestemt av desimalene i det uendelige tallet, og ti farger følger tallene 0 til 9. Desimalene til pi går ikke i sirkel, pi repeterer aldri seg selv og stopper aldri. De små sirklene har en flimrende, pulserende effekt – som i sanselig forstand uttrykker det overveldende med tallet.

Bård Breivik ønsket å lage et verk med en konkret forbindelse til varige og viktige prinsipper innen noen av fagfeltene det arbeides med på Institutt for informatikk. Han hadde idédugnader med ansatte som jobber innen digital signalbehandling og bildeanalyse, og i fellesskap kom de fram til hvordan ligninger kunne vises i rustfritt stål. Resultatet ble fire polerte og syrefaste stålrelieffer som symboliserer fire matematiske ligninger: "Kammertone A", som viser en lydbølge i sann skala; "Fraktaler", et utsnitt av Julia-mengden; "Orions belte"; en visualisering av de 42 sterkeste stjernene, og "Høy C", Doppler-forskjøvet høy C med interferens fra ekko.

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Share to