Hålogaland Teater

De syv musene og teatermaskottene av Inghild Karlsen og Bo Bisgaard står rett ved hovedinngangen. Verket består av monumentale skulpturer i hvit betong og markerer teateret som et kunstens hus på en burlesk og leken måte, samtidig som de uttrykker både kunstnerisk tyngde og alvor. Kunstnerne har tenkt seg skulpturene som inspirerende muser, hvor teateret kan hente inspirasjon til å tematisere tilværelsens mangfold. I den greske antikkens mytologi henvises det til ni muser som beskyttere for diktning, sang, vitenskap og musikk. Skulpturenes dukkelignende hoder kan også assosieres med antikkens teatermasker. Fra teaterfoajeen kan man på kaia utenfor få øye på en liten rød hund av bronse som skuer utover havet. Når en forestilling starter inne i teateret, logrer den med halen. Dette er den ene av teaterets to maskoter. Den andre er plassert på taket av den gamle Rådstua fra 1864, som var Hålogaland Teaters første tilholdssted på 1970-tallet.

Bygningens nordvendte teglsteinsfasade fremheves av Inge Pedersens veggarbeid En midtsommernatts drøm. Kunstneren lot seg inspirere av landskapet og det blålige lyset som er fremtredende spesielt i mørketiden og de vertikalt lagte teglsteinene er holdt i ulike blå nyanser. Veggen ellers er belagt med samme teglstein som resten av bygningen. Steinene er lagt i et mønster som gir svake optiske virkninger, og bidrar til å mykne opp og gi illusjon av bevegelse og volumer på den todimensjonale flaten. I tillegg er runde porselensskiver smeltet inn og skaper en ekstra effekt der de bryter de markerte linjene. Gjennom fargevalg, vertikale og horisontale linjer og veggens tekstur kan kunstverket skape assosiasjoner til himmelen og det bølgende havet utenfor bygningen, og til sceneteppets buktninger og drømmeverdenen som skapes inne.

Inne i foajeen har Martine Linge utført veggarbeidet Oscenare. Inspirert av blant annet de små havdyrene rur, som lever på svaberg og fjæresteiner langs hele norskekysten, laget hun 33 runde elementer av ask og innfelte dem i de eksisterende veggpanelene som også er laget av ask. Hver av formene har en avsluttende tupp av malt polyester, som stikker ut som et lite følehorn eller vekst. Hver form er lik, men samtidig ikke helt identisk. Verket er montert langs den øvre delen av veggen i et repeterende og rytmisk mønster, som også skaper en diskré, bølgende effekt. Både kunstverkets tittel og assosiasjonene til noe som ser ut til å vokse i havet, bidrar til at verket skaper en subtil forbindelse mellom foajeen og havet like utenfor.