Quisling - i Lavangen juli 1943

Arne Laberg har delt dette krigsminnet og forteller:

På en merkelig måte var man alltid i rett tid til rett situasjon mange ganger under okkupasjonen 1940-1945. Slik var det også en fin sommerdag, jeg tror det var i juli 1943.

Vi var noen stykker som sto utenfor butikken hos Reidar Borch. Plutselig kom en privatbilkaravane fra Sjøvegan og stoppet der bensinpumpen sto. Ut av bilene kom et hlet kobbel av naziuniformerte herrer, deriblant Quisling, i ridebukser og støvler! Han stilte seg opp og så på oss ved veikanten, der vi sto i våre slitte kriseklær på en søndag. Blikket hans var bistert, enda mer enn på de bildene vi hadde sett. Vi stirret tilbake, uten å fortrekke en mine. Så snudde Quisling seg nærmest i forakt og så utover fjorden. Vår forakt var ikke mindre, men vi sto fortsatt på samme sted.

Plutselig kom en kar syklende. Han er gått bort i dag, men min og eldre generasjoner kjente ham godt, med hans lure og intetsigende ansikt. Du visste aldri hvor du hadde ham. Mannen gikk bort til Quisling bakfra og opp på siden og nådde Quisling til skulderen. Han så opp på Quisling og sa;"E' dæ du som e' vår fører?" Hvortil Quisling svarte kort og militært: "Ja!"

Etter et kort opphold sa mannen: "Ja, dæ e' mykje som sku ha vorre retta på." Hvorpå han snudde og gikk tilbake til sykkelen og for avgårde.

Quisling ble stående og se forundret etter ham, men mannen kunne jo ikke taes for det han sa, og det skjønte Quisling også.

Gjengitt fra Lavangsminnet årgang 1993.