Før den planlagde opninga hadde maskinsjefen i NSB vore på studietur til USA for å sjå korleis dei rydda snø der. Deretter vart det bygd ein roterande snøplog eller «rotar» etter amerikanske teikningar. Den hadde eit skovlhjul på tre meter i diameter og ei dampmaskin på 100 hk dreiv hjulet rundt 140 gonger i minuttet. Når han rydda snø, kunne han ikkje gå for eiga maskin, og eit damplokomotiv måtte skuve han. Denne rotaren viste seg å vera alt for svak, og ut frå tidlegare erfaringar trong ein meir enn ein. Allereie i 1908 var to sterkare rotarar klare til dyst.
Opningsåret 1909 gjekk greitt: på Finse fekk ein bygd opp lokomotivstall, verkstad, svingskive og innkvarteringsrom for vintermannskapa. Leiinga i NSB kunne puste letta ut i nokre få vintrar. 1913 var den fyrste vanskelege driftsvinteren i Bergensbana si historie. Bana var stengd frå Raundalen til Haugastøl, og ved Finse låg det 8 meter snø over linja. Trafikken sto i 9 dagar på høgfjellet, og ein måtte gå på ski frå Haugstøl til Finse med proviant til dei som var innesnødd der.Snøblokaden i 1913
Bergensbana er den einaste banestrekninga som har hatt sterk motstand mot seg alt før ho vart bygd. Det beste argumentet mot bygginga av denne bana var snømengdene ingen heilt kjen ...