• Photo: Hvalfangstmuseets arkiv
    (Copyright)
  • Photo: Hvalfangstmuseets arkiv
    (Copyright)
  • Photo: Hvalfangstmuseets arkiv
    (Copyright)
  • Photo: Hvalfangstmuseets arkiv
    (Copyright)

40 hvalfangere omkom

Mange ulykker fant sted under den såkalte isfangsten. I Den moderne hvalfangsts historie beskrev historiker Joh. N. Tønnessen isfangsten som en fangstform som oppsto under overgangen fra landbasert fangst til pelagisk fangst med flytende kokerier på det åpne hav. Ekspedisjonene stoppet ikke ved iskanten, ”de trengte mellom de ytterste flak og isfjell til de fant klarer i isen hvor det var rolig vann ved alle vindretninger.”

Isfangsten foregikk hovedsaklig i drivisen ved Syd-Shetland og den antarktiske halvøya. Mange eldre hvalbåter og kokerier var uegnet for fangstformen. Skrogene tålte ikke sammenstøt med isen, og en rekke fartøyer forliste og gikk til bunns.

Sesongen 1927–28 ble den mest sensasjonelle i den antarktiske hvalfangsts historie. Fangsten av blåhval hadde aldri vært større. Den samme sesongen utmerket seg også som den verste ulykkessesongen i den moderne hvalfangstens historie. Både hvalkokerier og hvalbåter gikk til bunns. I fem dramatiske forlis omkom nærmere 40 norske hvalfangere.

Hvalfangstnæringen var svært opptatt av å kontrollere og styre all publisitet og offentlig oppmerksomhet omkring egen virksomhet. På 1920-tallet fikk forlis og dødsfall påfallende liten eller ingen oppmerksomhet i næringens eget bransjeorgan Norsk Hvalfangst-Tidende.

Høsten 1928 ønsket Morgenbladet å sende en korrespondent med et kokeri til fangstfeltene i Sydishavet for å lage en reportasje om norsk hvalfangst, men det var liten interesse å spore hos hvalfangstrederne. Lignende forespørsler ble nesten uten unntak avslått også i framtiden.

Les mer om fenomenet i Dag Ingemar Børresens artikkel, ”En livbåt halvfull av vann er funnet”. Forlis og ulykker i hvalfangsten på 1920-tallet. Publisert i Norsk Sjøfartsmuseums årbok 2008.
 

Share to