Dukken Lisa

Langsomt nærmet hun seg kommoden, strøk hendene over overflasten og kjente hvordan hendene husket. Denne hadde hun sett før, ja. Men hvor? Langsomt satte hun seg ned foran kommoden og trakk ut den nederste skuffen. Skuffen var treg og ville ikke uten videre slippe Lise inn i skuffen. Det var som kommoden hadde en egen motstand mot å vise innholdet. Hun tok i, og med en knirkende lyd trakk hun skuffen halvveis ut. 

Hun måpet og kjente at kjeven falt ned i et uttrykk hun visste ikke kledte henne. Da hun merket det, knep hun munnen sammen. Hvordan var det mulig? Imot henne lyste barndommens leker. De hun hadde lekt med som barn. De var fulle av minner og hun kjente hvordan døra inn til bandommen åpnet seg i en ørliten sprekk, og hun smatt inn.

Det var som om hennes 50 årige kropp var tilbake til da hun var seks år. Hun grep dukken - det kjæreste hun eide som barn. Lisa het hun og hun hadde fremdeles på seg de klærne hun likte aller best. Den blårutede kjole, et blondeforkle og en liten lue på hodet. Uten å sjekke, viste hun at Lisa hadde nettingstruse og hvite halvstrømper. De hvite skoene som allerede den gangen da hun lekte med henne hadde vært litt gulaktig var fremdeles det. I håret hadde Lisa en hårklipe. Hun smilte vemodig og husket hvorfor Kisa hadde den klipen i håret: Hun husket sin egen fortvilelse over at krøllen var blitt borte da hun hadde vasket håret på Lisa - og at hun hadde prøvd å krølle det tilbake uten å lykkes. Som et plaster på såret hadde hun fått en hårnål av bestemoren. Et øyeblikk kjentes det ut som fortvilelsen over det inntrufne var nå, ikke noe som hadde skjedd for lenge siden.

Kjælig strøk hun over Lisas øyne. Det ene øyet hadde bare øyenvipper på halve øyelokket. Resten hadde lillebroren hennes pillet av i dyp konsentrasjon da han var liten. Lisa hadde dette kjennetegnet av brorens hender enda. Ingenting var forandret, og likevel alt.