13) Mot jul - Snøkrystaller er som diamanter

Det var nesten litt magi i det som skjedde på disse frostklare kveldene da det knitret og knaket under fotsålene mine. Ute, gjerne alene under en himling så uendelig at jeg nesten mistet pusten. Der oppe var det myriader av stjerner på en kongelig blå bakgrunn, og foran meg på marka et hav av is-diamanter. Det ga en følelse av å eie hele verden, og alt det vakre i den. Det var som jeg var prinsessen som skulle arve hele kongerike.

Denne veldige høytidstemte følelsen finner jeg tilbake til når været blir slik at snøen blir til isdiamanter. Da vandrer tankene til uendeligheten. I motsetning til barnets tanker om å eie skjønnheten, ser jeg nå at jeg er som et sandkorn i galaksenes vandring. Verden har eksistert i millioner av år før meg, og den vil eksistere i like mange år etter at jeg opphører å være her. Livet mitt blir som en kort parantes, eller en tankestrek i dette perspektivet. Da kjenner jeg på den voldsomme avstanden på følelsen av å være viktig i eget liv, og hva livet mitt betyr i den store, store sammenhengen. En merkelig tanke som gjør meg litt svimmel. 

Mot jul - adventfortellinger av Beate Heide

1 comment

  • Jeg husker følelsen og opplevelsen. Med ett ble jeg hensatt til barndommens undring og filosofering når jeg var alene ute under stjernene på vinterkvelder. Det er rart, men det var akkurat disse kveldene med frost, stjerner og nordlys som appelerte til filosofisk tenking som barn, og ikke sommerkveldene.

Share to