Hurra, for 17. mai

Mai Britt hadde et godt forhold til morfaren sin.
– Jeg var så glad i kaviar av den hjemmelagde typen som han laget, selv da jeg var barn. Om han kom på besøk uten kaviar, pleide jeg si at han ikke trengte å komme, smiler hun vemodig. De var gode venner.
– Da morfar døde i 1988, 90 år gammel, fant mamma to 17. mai sløyfer etter ham. Jeg fikk den ene, og det er en skatt, ja nærmest en diamant som jeg bærer med verdighet forteller hun. På sløyfen er det bilde av kong Olav, og Mai Britt mener den er fra 50 tallet.

Rojalist

Eldis Ingebrigtsen er datteren til Arne Johan. Hun kan huske at faren alltid var opptatt av kongehuset.
– Hjemme i stua hadde vi bilder både av kongen og av kronprinsene. De hang på veggen på rad og rekke. Selv under krigen hang bildet av kong Haakon på stueveggen. Pappa nektet å ta det ned. Det var hans form for protest. Vi var redde da det kom tyskere inn i huset. De bare så på bildet, men sa ingenting.  

Eldis husker godt at faren var glad i å pynte seg.
– Han kjøpte sløyfa for å pynte seg på 17. mai, og han bar den med verdighet så lenge han levde. Jeg fant den en gang jeg var hjemme i Laukvika, etter atr pappa hadde giftet seg på nytt med Andrea Emalia Olsen. Moren min døde i 1942. De giftet seg på 1950 tallet. Og jeg fant begge to, en til dem hver. Pappa sa stolt; Er de ikke fine? Jeg var flyttet til Bjerkvika da. Jeg syntes det var så morsomt både at han hadde kjøpt dem, og at de brukte sløyfen, at da pappa døde, ga jeg en til hver av jentene mine. Det gjør meg stolt å se at de bruker pappas 17. mai sløyfer. 17. mai setter jeg meg ned og ser på barnetoget fra Oslo. Jeg pynter meg alltid, det har jeg i meg fra faren min.

Nå ser hun frem til å høre om 17 mai på Sortland der farens gamle sløyfe skal gå i nok et tog.