5) Et brennende ønske - Desembervandring

Når jeg tenker tilbake, husker jeg ikke at jeg eide så mange ting som barn. Det var ingen overflod. På bursdager og til jul lå det derfor lønnlige håp om å få det jeg ønsket mest. Det fantes på den tiden nemlig bare to dager da en fikk presanger, og det var disse to.

Et sted på veien er den evnen til å ønske en eneste ting, og stå for det blitt borte. Jeg har som voksen ikke de forventninger til julepresanger som jeg hadde som barn. Jeg er selvsagt ofte både rørt, takknemlig og glad for gavene jeg får, men det store brennende ønske er borte.

Mon det er fordi jeg har så mange ting: Det er utrolig hva en skaffer seg gjennom et langt liv. Noen ganger tenker jeg at tingene er i ferd med å ta kveletak på meg. De må ha et fast sted å bo for ikke å skape det totale kaoset i heimen.

Barn i dag har mengder av ting. De vet ikke hvilke leker som er deres, og det er sjeldent at de savner noe om det blir borte. Det er ofte mange rundt barn i dag som bader dem i presanger både på merkedager og i utide. Barna blir utakknemlig sier vi ofte, og kravstore. De vil ha stadig flere – og dyrere ting! Det er vår skyld dere!

Jeg måtte spare til store ting jeg ønsket meg; min første sykkel kostet 480,- kroner og var kjøpt på Samvirkelaget. En blå Vello pikesykkel. Jeg kjenner enda på hvor stolt jeg var da jeg syklet den hjem. Barna i dag kommer kanskje for lett til ting, jeg vet ikke jeg men jeg kan huske det svimlende håpet på julaften - håpet om at  akkurat den tingene skulle befinne seg i pakken. Det var i grunnen veldig fint å ha et sånt brennende håp som man ikke alltid fikk oppfylt.

Beate Heides adventskalender Desembervandring: http://digitaltfortalt.no/search?subjects=%22desembervandring%22