14) Luggeføre - Luggeføre

Da jeg var barn hadde alle lugger. Hjemmelagede og varme. Et par ekstra lester nedi, for luggene var laget litt store, for å vokse i. Etter en lang høst med støvler som var tunge å gå i var det som å få vinger når luggeføret var et faktum. Det var en drøm å få luggene på beina. Plass til å vifte med tærne var det, og gode og varme var de!

Jeg husker godt hvor lett det var å gå i luggene. Nå var vi ikke akkurat bortskjemt med brøyting i min barndomsbygd, Haugnes. Vi grynnet i snø til midt på leggen bort til skolebakken om vi var tidlig ute og den første som skulle den veien. Der var det alltid brøytet. Slik var det de dagene det hadde snødd om natta. Ellers hadde Arne brøytet. Brøytekantene kunne bli høye, for vinterne var både lange og kalde den gangen. De var også en yndet plass for å grave snøhytter og leke i. Vi små var forresten redde for brøytebilen. Når den kom, sprang vi gjerne opp på brøyteskavlene - redde for at Arne ikke skulle se oss. Da fikk vi gjerne en dusj av snø over oss, og det var enda mer spennende! I luggene greide vi det meste. Vi fløy etter veiene, sparket og lekte i snøen. Jeg kan ikke huske at vi kjedet oss, eller at været var så fælt at vi ikke kunne være ute. Vi kunne gå inn og få varme votter og nye lester, og mor måtte alltid ha en rose fra kinnet mitt når vi var der. Jeg kan ennå kjenne hennes myke og rynkede kinn mot mitt kalde når hun fikk en rose av meg. En isrose fra de røde kinnene. En ordentlig klem var det.

Husker du at du fikk snørrdråpe under nesa når du kom inn i varmen? Den som du måtte skynde deg å snufse inn før mora di kom med et lommetørkle og forlangte at du skulle snyte deg? Lange travle dager var det ute, med englelaging, trakkarhus, snømann og snøhytter som vi tigget oss lysstumper til å ha inni. Det var travle tider for oss unger. Snøen var super å leke i. Da vi var små var det verken ski eller akebrett - men spark, det hadde vi. Noen satt på, og noen sparket. Huhei, for en fart vi fikk ned Skolebakken!

Om kveldene ble luggene hengt bakerst over ovnen for å tørke seg til neste dags eventyr. Det trengte de som regel, søkkvåte og full av snøklumper som de var. De ble behørig banket av på veggen ved trappa før de fresende av snø ble hengt opp. Om morgenen var både lugger og votter tørre, og klare til nye eventyr. Ut for å leke, ut for å springe i den hvite, vakre vinteren med all den jomfruelige snøen som ingen hadde tråkket i! Det var magi det, å kunne sette sine egne spor som ble borte i neste natts snøfall.


Luggeføre – en samling adventsfortellinger av Beate Heide

Share to