På turen har fangstkameraten Anders Sæterdal vasset tre turer til båten, med sjøen opp under armene, for å få ombord vinterveden før uværet ble for sterkt. Wanny må ha rodd tungt mellom isflakene på tilbaketuren. Joda, hun forteller om episoden i boka «Første kvinne som fangstmann på Svalbard» men hva snakket de om, hvordan luktet det, og hva tenkte de på etter hvert som de fikk varme i hus og kropp?
Seks prosent av overvintrerne i den norske overvintringens glansperiode fra forrige århundreskiftet til andre verdenskrig var kvinner. Wanny Wolstad er kanskje den mest kjente. Hun var både samboer, mor, husmor og fangstmann. I to av de fem årene hun overvintret sammen med Anders Sæterdal i Hyttevika hadde hun med seg sine to tenåringssønner Bjørvik og Alf.
I Camp Mansfield på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden bodde Hansine Hansen i 1929-1931. Hun overvintret med Peder Pedersen Ullsfjording, og hennes datter Hanna som var 7 år. I 1930 fødte hun sønnen Peder i det lille huset.
I Kulturminneåret 2009 er dagliglivet tema. Det er ikke de politiske eller viktige historiske hendelser det skal fokuseres på, men alle sitt hverdagsliv. Hensikten med markeringen er å få folk til å spekulere på hva et kulturminne er, og hvordan det blir et kulturminne. Hva er det som er minneverdig? For meg og for lokalmiljøet? Hvorfor har du egentlig tatt vare på bestefars gamle hakapikk?
Wanny og Hansine sine dagbøker gir et godt innblikk i overvintringens enkle men samtidig ekstreme hvardagsliv rundt 1930 i Arktis. Begge starter som regel dagboksnotatene med været, så litt om hva mennene har gjort, hvordan jakten gikk, og eventuelle huslige sysler som kvinnene har gjort. 8. mars skriver Hansine:
”Fint fremdeles, men (?) kalt baien fryser nu fint. Peder var indover en tur i lag med Bjørnen, men kom den ikke på skudhold. Den løp til Storholmen og siden har vi ikke set den. Jeg strikker nu strømper til jentungen. Og vasker til helgen, og lapper litt klær. Dem kjører is.”
Det er lett å tenke seg dette livet når vi leser. Men enda tydeligere blir det når en står ute på Blomstrandhalvøya utenfor Camp Mansfield eller hyttene i Hyttevika og Fuglefjellet i Nordre Hornsund fangstfelt. Da forstår vi det også med kroppen.
Bygningene gir opplevelser og kunnskap om dagliglivet til de som levde før oss. Det er ingen ny innsikt. Wanny avslutter fortellingen om den strabasiøse ferden med veden slik:
”Huset i Fuglefjell forteller i all sin taushet sin historie om folk som har vært der før oss, og som ikke har vært så heldige å finne tilstrekkelig ved for vinteren. En ser tydelige merker etter at det ytre rommet har vært kledt med never innvendig, både på veggene og under taket, men bare et utall av spikerhoder med en liten stump never omkring er nå tilbake.”