• (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)
  • (Opphavsrett)

Sildoljefabrikken Nimrod på Vikholmen

Vekst for sildoljeindustrien
Langs kysten av Nord-Norge var sildoljefabrikker en vekstnæring i årene fram til 1920. I 1918 ble seks nye fabrikker etablert i landsdelen. En av disse var Nimrod på Vikholmen i Nesna. Bygginga av anlegget ble påbegynt høsten 1918, med produksjonstart i oktober året etter.
Årsaken til den voldsomme oppblomstringen av sildeoljefabrikker var en kombinasjon av god tilgang på råstoffet sild, bruk av snurpenot som sikret store fangster, ny teknologi, tilgang til kapital og etterspørsel.

Fra Melbu
Selskapet A/S Nimrod ble stiftet på Melbu i Vesterålen. Herfra bygde forretningsmann og entreprenør Christian Fredriksen opp et industriimperium. Da han etablerte sin første sildoljefabrikk på Melbu i 1910 markerte det et vendepunkt for sildoljeteknologien. Mens sildefettet tidligere hadde blitt presset ut gjennom hydrauliske dukpresser installerte han et amerikansk, såkalt kontinuerlig system, som blant annet inkluderte skrupresser.
Christian Fredriksen utvidet forretningsvirksomheten og i 1918 etablerte han to nye sildoljefabrikker, en i Øksfjord i Finnmark og A/S Nimrod på Vikholmen. Begge bedriftene ble administrert fra Melbu hvor de fleste aksjonærene også holdt til. Christian Fredriksen var styreformann for Nimrod fram til han døde i 1929. Da overtok sønnen Gunnar Fredriksen vervet.

Gunstig beliggenhet
Både Sandnessjøen og Levang ble vurdert som mulige steder for bedriftsetablering på Helgeland, men valget falt på Vikholmen i Nesna. Holmen var den gang ikke landfast med øya Hugløy, men lå strategisk plassert midt i skipsleia, mellom to rike sildefjorder Sjona og Rana. Gode havneforhold og kort vei fra fiskefeltene til fabrikken var avgjørende for valg av lokalisering. Vikholmen hadde bakgrunn som knutepunkt i Nesna med handel, post og dampskipsekspedisjon.

Oppstarten
To moderne, amerikanske sildepresser ble innkjøpt og ankom Vikholmen i januar 1919. Det ble montert tre dampvinsjer og binger som til sammen kunne romme 6 millioner liter sild. Her var heiser og dampkoker, tørkeanlegg, kvern og store kar. Skroget til det landsatte dampskipet ”Ekspress” fungerte som oljetank. Det kunne romme hele 90 000 liter sildolje. To dampmaskiner dreiv anlegget.
Fabrikken ble prøvekjørt første gang 2. oktober 1919. Arbeidet foregikk i to skift og 26 mann var ansatt ved oppstarten. Sild ble losset, steamet, separert og tørket til mel og oljeprodukter. Ut av pipene steig røyk og stygg, karakteristisk lukt. Røyken vitnet om full steaming og den stramme lukta kunne tolkes som et symbol på penger.
Selv om anlegget var regnet som svært moderne og mekanisert for sin tid, måtte mye av arbeidet gjøres for hånd. Råstoffet måtte måkes over fra båtene. Vognene ble skjøvet og tippet manuelt. Oljefatene ble trillet med håndmakt.
Sildolja ble de første årene kun brukt til simpel teknisk olje, seinere også til margarin. Noe av sildemelet gikk til innenlands kraftfôr, men mesteparten ble til å begynne med eksportert. Det endte blant annet som gjødsel for europeiske vinstokker.

Store svingninger
Nimrod ble i årene som fulgte en hjørnesteinsfabrikk i et område med lite annen industri. Fabrikken hadde etter hvert opptil 50 mann ansatt i sesongen. Arbeidsplassene på Vikholmen var verdifulle og lønna atskillig bedre enn i landbruket. I 1919 var dagslønna for arbeid på en gård i området cirka 2 kroner. På Vikholmen tjente arbeiderne 50 øre timen. På en tolv timers dag utgjorde det 6 kroner dagen.
Sildoljeindustrien var svært konjunkturavhengig og sesongbetont. Fram til rundt 1920 var fortjenesten god, men så kom tilbakeslaget. Råstofftilgangen sviktet, prisene på ferdigproduktene sank, gjelda tynget. Næringslivet generelt hadde problemer. De fleste sildoljefabrikkene ble lagt ned eller gikk konkurs. Nimrod klarte seg, men både 1920- og 1930-årene var vanskelige. Tida var preget av ustabilitet og lange permitteringer. Midler til nødvendig oppgradering manglet og råstofftilførselen varierte.

Gode tider
1950-tallet brakte nye eiere, utvidelser og modernisering. Helt fram til 1953 var Nimrod styrt og eid fra Melbu. Så ble hovedkontoret flyttet til Vikholmen. Firmaet Giæver og Jacobsen fra Tromsø kjøpte majoriteten av aksjene.
Fabrikken ble ombygd og modernisert i 1955. Ved full drift var 60 mann sysselsatt, men ujevn råstofftilførsel gjorde at bedriften ikke gikk kontinuerlig. Perioder med store mengder sild vekslet med svart hav. Men modernisering, i form av nye maskiner, fortsatte. På 1960-tallet fikk fabrikken blant annet nytt inndampingsanlegg og vifte for transport av mel. Nye råstofftanker og presse kom i 1971.
I løpet av 1960-tallet medførte overfiske svikt i sildemengden. Lodde fra Barentshavet overtok som råstoff for silda.

Nedlegging
Råstoffproblemer og sviktende lønnsomhet førte de neste årene til nedbygging av industrien. Nord-Norge hadde kun 16 sildoljefabrikker igjen i 1982, halvparten i Nordland. Ved Nimrod sto 40 mann på lønningslista dette året. På midten av 1980-tallet påskyndet et sammenbrudd i loddebestanden nedlegging. I 1986 var det slutt for sildoljefabrikken på Vikholmen. Neptun på Melbu ble nedlagt året etter.

Et kulturminne
På Vikholmen troner fortsatt oljetankene i landskapet, godt synlig på lang avstand. Anlegget på Melbu er vernet som et unikt og særegent kulturminne. Det huser i dag Norsk Fiskeindustrimuseum. Oljetankene og bygningene på Vikholmen er ikke vernet, men de er likevel et kulturminne og et vitnesbyrd om nordnorsk industrihistorie.

Fakta
Sild, mel og olje
Sild har i århundrer vært en viktig matkilde. De periodevis rike sildeforekomstene gjorde overskuddet så stort at silda også ble brukt til agn, dyrefor og gjødsel. Silda var billig råstoff og den har stort fettinnhold. Ved å bearbeide den industrielt kunne også ”utkastsild” brukes. Produktene ble mel og olje som igjen kunne brukes til kraftfor, gjødsel og teknisk olje.
Prinsippet med å koke eller presse ut tran og olje fra fisk har vært kjent i over tusen år, men gjennombruddet for sildoljefabrikker kom ikke før på slutten av 1800-tallet. I Nordland opprettet engelskmenn den første sildoljefabrikken på Brettenes i Lofoten i 1884. Bakgrunnen var rekordmessig store sildefangster i 1883.
Den storstilte utbyggingen av fabrikker som produserte mel og olje av sild, og på sikt også andre feite fiskeslag, gjorde seg også gjeldende på Helgeland. Her ble de første sildoljefabrikkene anlagt i 1908 og 1909, en på Lauvøy i Herøy og en i Pettervika i Lurøy. Seinere kom det også sildoljefabrikker på Bjørn på Dønna, på Husøy i Træna, på Rossøya i Lurøy og i Øyvågen. De fleste ble nedlagt etter kort tid.

Litteratur
Øyvind Jenssen. Det kokes av sild, 1982
 

Share to