Det er en egen ro over en vedovn. Den står der og durer når det er riktig kaldt ute, og da glefser den i seg vedkubber som et middels julebord. På stille dager brenner den med en vakker liten flamme og gjør det lunt og godt i huset mitt.
Det tar tid å få huset varmt når en fyrer med ved. Den tiden får meg til å tenke på ho mor. Hun hadde sine faste ritualer om morgenene som jeg fulgte, inntullet i dyna på divan.
Asken skulle tømmes, hun la i ovnen satte kaffevann på fremhullet. Der hadde hun dratt av ovnsringene for at vannet skulle koke fortere. På atterhullet stod den store vannkjelen. Den var det lunk i enda om morgenen. Hun pumpet kaldvann i vaskefatet, og spede med vann fra kjelen. Deretter vasket hun seg, før hun kledte på seg. Da var kaffevannet klart. I kaffekverna hadde jeg allerede malt ferdig bønnene som skulle bli morgenkaffe, det var min jobb, på kne på benken. Mens kaffen trakk, kledte jeg på meg etter en kattevask. Da var det lunk i kjøkkenet. Mens vi spiste frokost ble både kjøkkenet og vi varm. Vi våknet sammen med huset.
Så for meg er det mye nostalgi i å fyre i ovnen. Da kommer mor så nær meg. Og varmen av ved er en egen varme, syntes ikke du også det?
License information
-
License
Attrbution-ShareAlike (CC BY-SA)
