Oberst Diderich Hegermann (1763–1835)

Etter å ha skrevet skolens historie, ble han i 1800 utnevnt til major og skolens kommandør. Hans mål i denne funksjonen var å likestille skolen med landkadettkorpset i København, og han fikk et ettermæle som god pedagog, administrator og organisator. Han ønsket at alle som skulle bli offiserer måtte gjennomgå skolen, slik at man kunne forhindre at stillinger ble delt ut som følge av fødsel, forbindelser eller rikdom, noe som ble vedtatt i 1815. Da Tollbugata 10 ble krigsskole i 1802, tok Hegermann bolig her.

I krigen med Sverige i sommerukene 1814 ble han en av de sentrale militære lederne. Han ledet en av de få vellykkede norske operasjonene i forsvaret av landet: forsvaret av Langnes skanse i Askim, slik at den norske hæren kunne ta seg relativt intakt over Glomma. Hegermann har derfor en god del av æren for at Norge unngikk betingelsesløs kapitulasjon, trolig med Kielfredens betingelser som grunnlag for unionen. Nordmennenes slagkraft kan også ha påvirket kronprins Carl Johan til få dager senere i Mossekonvensjonen å godta prinsippene i Grunnloven og Norges likeverdige stilling i en løs personalunion, mot at Karl XIII ble valgt til konge av Norge. Like før var han militært deputert i riksforsamlingen, der han sluttet seg til dem som ikke ønsket en union med Sverige. Han var medlem av konstitusjonskomiteen, og som president i annen uke av forsamlingen ble hans dobbeltstemme avgjørende. Hegermann sto bak to bestemmelser i Grunnloven: prinsippet om almen verneplikt (§ 109) og prinsippet om at endringer av Grunnloven ikke må stride mot Grunnlovens ånd (§ 110, i dag § 112).

Noen år etter Hegermanns død - han hadde alt i 1817 fått avskjed fra det militære for å bli godseier ved Kristiansand - tok takknemlige gamle elever initiativ til å reise ham et minnesmerke. I 1841 kom granittobelisken i forhaven mot Dronningens gate på plass. Den erstattet det gamle springvannet der, og medførte en forenkling av haven.