Likevel vet vi at mange pårørende årlig ble berørt av hvalfangernes hjemkomst og avreise. Sandefjord og kommunene rundt var blant de områdene som bidro med mest mannskap til den pelagiske hvalfangsten i Antarktis i perioden fra ca. 1930 til 1968, eksempelvis mønstret det på 2436 hvalfangere fra Sandefjord i sesongen 1938/1939. Mange av disse hadde kone og barn hjemme.

Hvalfangerhustruene var en variert gruppe kvinner både med tanke på bakgrunn, bosted og økonomiske forhold. Noen bodde på bondegårder, mens andre bodde i byer eller tettbebygde områder. Hverdagene deres bestod for det meste av husarbeid og omsorg for barn, familie og dyr dersom de bodde på gård. I en tid med færre tekniske hjelpemidler i hjemmene kunne dette være tidkrevende og hardt arbeid. Barnehager var også en sjeldenhet, så fram til barna begynte på skolen var de gjerne hjemme sammen med moren eller øvrig familie.

Hvalfangernes årlige avreise og hjemkomst satte et tydelig preg på hvalfangerfamilienes hverdag. Når hvalfangerne dro ut om høsten, markerte det overgangen til om lag et halvt år hvor kvinnene og familiene måtte klare seg mer eller mindre alene, eller i alle fall med lite kontakt med hvalfangerne. Dette førte blant annet til at kvinnene måtte ta løpende avgjørelser i forhold til barna og husholdet nærmest på egenhånd.

I blant kunne det være vemodig å være hvalfangerhustru, og mange kvinner forteller at de savnet ektemannen og det å ha familien samlet. Stort var det derfor for de fleste når hvalfangerne kom hjem om våren for å tilbringe sommermånedene sammen med familien før de atter dro på hvalfangst om høsten.