• Photo: Johan E. Arntzen, TMU.
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Tom A. Edvardsen.
    (Copyright)
  • Photo: Ingar Figenschau.
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: llustrasjon: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)
  • Photo: Johan E. Arntzen
    (Copyright)

Vikinggraven på Ness, Hamarøy

Feltbrev 1:

Som Tromsø Museum kunngjorde i forrige uke, er vi nå i gang med utgravinga av en gravhaug fra vikingtiden på Ness i Hamarøy kommune. Det har vært stor pågang fra media så langt, og vi har hatt en jevn strøm av besøkende til utgravingsfeltet. For å imøtekomme den store interessen folk har vist, vil vi legge ut statusrapporter for progresjonen til utgravinga. Prosjektet vil vare frem til den 29. juli, og dette er den første statusrapport.

Båten

Planlegginga før årets sesong ble gjort på bakgrunn av resultatene fra fjorårets undersøkelser. Vi hadde avklart at haugen inneholdt en båtbegravelse fra vikingtiden, og hovedprioriteten for årets utgraving er å undersøke og dokumentere båten på best mulig måte. Kunnskapshullene tilknytta vikingtidas båtteknologi i Nord-Norge er betydelige, og dette er derfor særlig viktig.

Bevaringsforholdene i skjellsand, som haugen består av, varierer betydelig for ulike materialer. Bein bevares så godt at det er vanskelig å ta inn over seg at funnene er 1100 år gamle. Jernet vi finner er på den andre siden i langt dårligere forfatning, og funnene må derfor utgraves med stor forsiktighet. Organisk materiale som treverk, tekstil og lær er  gått i oppløsning, og er bare bevart inntil jern- eller beinfunn. Det som er igjen av båten er derfor i hovedsak naglene, samt en del mineralisert treverk i tilknytning til disse. Naglene ligger imidlertid nært sin opprinnelige posisjon, noe som gjør det mulig for oss å rekonstruere hvordan båten har sett ut.

Vi hadde bare avdekt deler av båtripa i 2010, og det var derfor knyttet stor spenning rundt hvor store deler av båten som faktisk var bevart. Etter at vi hadde avdekt haugen, gikk vi derfor i gang med å rense fram båtripa. Det viste seg raskt at våre mest optimistiske forhåpninger slo til, med unntak av den halvdelen av haugen som ble ødelagt på 1960-tallet var nemlig hele båtripa inntakt. Se på bildet ovenfor.

Dokumentasjonen av båtnaglene må gjøres på en svært presis måte om datamaterialet skal kunne brukes til å rekonstruere båten. For hver nagl tar vi derfor to millimeternøyaktige mål med totalstasjon. Vi måler inn funnene som linjer, hvor ett mål tas på naglehodet, og ett mål tas på enden av spikeren eller roa. Denne framgangsmåten gjør at vi ikke bare får dokumentert posisjonen til naglene, men også vinkelen.

Vi har så langt gravd fram litt under to rekker med nagler (bordganger), og har i løpet av den første uka målt inn 91 stk. Det betyr at vi sammen med de 12 båtnaglene som ble funnet i fjor totalt har 103 stk. Det er for tidlig å gjøre vurderinger av detaljene rundt båtens konstruksjon, men vi kan allerede se at dokumentasjonsmetoden vi har valgt fungerer bra. Det at vi har nøyaktig en halv båt, gjør at om vi kan gi et ganske presist anslag for fartøyets størrelse om vi antar at det har hatt en symmetrisk form. Den intakte delen av båten er over fem meter lang, noe som innebærer at båten kan ha vært rundt 10-11 meter lang. Det betyr at den har vært sammenlignbar med en stor åttring.

På begge sider av båten har vi dessuten avdekt to kraftige steinmurer, som sannsynligvis har vært konstruert for å støtte opp fartøyet i haugen. Disse vil undersøkes nærmere så snart båten er ferdig utgravd.

Plyndring

De fleste monumentale gravminner fra jernalderen har på ett eller annet tidspunkt vært gjenstand for plyndring. Dette gjelder også for gravhaugen på Ness, noe som ble avklart under utgravingene i 2010. Hodeskallen og de øvrige menneskebeinene var konsentrert nært skaden på haugen mot midten av båten. Vi mener nå å ha avgrenset området for plyndringa noenlunde nøyaktig. Ut fra distribusjonen til både menneskebein og gravgods, ser det ut til at plyndrerne har gravd seg ned fra toppen av haugen og ned mot midten av båten. De har så kastet fra seg massene i en bestemt retning, hvor de fleste beinfunnene er gjort. At vi har en rimelig klar avgrensning er gode nyheter, og betyr at vi i områdene utenfor denne konteksten kan stå ovenfor bein og gravgaver som ligger ”in situ” (på sin opprinnelige plass). Vi har i tillegg dokumentert en del stein innenfor plyndringsområdet. Disse må enten være restene av et gravkammer, eller deler av støttemurene til båten som har rast inn. Svaret får vi ikke før vi har gravd ferdig i dette området.

Gjenstander

Ut over båtnagler og en del nye menneskebein, (se bildet over)  har vi gjort et mindre antall jernfunn. Det dreier seg så langt om mindre gjenstander som er bevart dårlig, og nøyaktig hva det dreier seg om vil vi ikke vite før etter konservering på laboratorium. Det kan imidlertid nevnes at vi på en av gjenstandene fant rester av tekstil. Vi bruker metalldetektor aktivt under utgravinga, og har derfor en viss pekepinn på hvor funnene ligger i båten. Vi vil på mandag ta ut to massive jerngjenstander som har gitt svært kraftige utslag på metalldetektoren. Disse ligger utenfor plyndringskonteksten, og vi er derfor svært spente på hva dette er. Neste oppdatering vil forhåpentligvis komme mot slutten av neste uke, og vi vil da gå mer inn på hvordan vi metodisk går frem under undersøkelsen av gravhaugen.


2. Feltbrev: Nytt brev fra graven på Hamarøy

Den andre uka på Ness har vært svært hektisk på en god måte. Som en del sikkert har fått med seg har vi hatt en del mediedekning, og dette har igjen ført til at mange besøkende (totalt rundt 200 stk.) har funnet veien til utgravinga. Vi er svært glade for at det vi arbeider med, vekker interesse hos folk, og reaksjonene hos publikum motiverer oss virkelig til å gjøre vårt beste. I tillegg til all oppmerksomheten, har vi dessuten gjort flere meget interessante gjenstandsfunn.

Båten

Som det ble skrevet i oppdateringa fra forrige uke prioriterer vi dokumentasjonen av båten høyt. Innmålingen av nagler går som planlagt, og vi har per i dag (18.07.2011) tatt ut over 320 stk. Vi hadde på torsdag besøk av Tromsø Museums båtbygger Gunnar Eldjarn, og han kunne gi oss flere nyttige tips i forhold til hva som kan forventes etter hvert som vi nærmer oss kjølen på båten. Om størrelsesanslaget på 10-11 m lengde er riktig og båten har hatt syv bordganger, kan den opprinnelig ha hatt så mye som 800 nagler. Det innebærer at vi allerede har fått ut store deler av de naglene som vi kan forvente er bevart. Vi fikk også bekreftet at den metodiske fremgangsmåten vi har valgt bærer frukter. Som jeg beskrev i forrige uke tas det to millimeternøyaktige mål per nagl. Naglene registreres da som tredimensjonale objekter, og kan (ideelt sett) brukes til å rekonstruere fartøyets opprinnelige oppbygging. Så langt ser vi både overgangen mellom ulike bordganger, så vel som mulige reparasjoner og andre interessante detaljer.

Vi har i tillegg til naglene funnet et over en meter langt jernanker som ser ut til å være svært godt bevart. På grunn av at stedet der gjenstanden er funnet er fullt av andre funn, har vi fortsatt ikke tatt det opp fra grava. Ut fra den delen som er oppe i dagen per nå, ser imidlertid ankeret ut til å være svært likt de som er funnet under utgravingene av Oseberg- og Gokstadskipet. Dette er med andre ord et svært sjeldent og viktig funn. Jeg vil beskrive ankeret i større detalj i neste oppdatering.

Plyndring

Vi har nå gravd oss gjennom store deler av det området av grava som har vært plyndret. Det har kommet gjenstander hele veien, men graden av omroting gjør det dessverre vanskelig å rekonstruere mye av dette før etter at det har blitt konservert. Noe av det mest interessante er imidlertid flere tekstilbiter, som ser ut til å ligge inntil bronsefunn. Tekstilmaterialet er svært dårlig bevart og forekommer i relativt små biter. Det ser imidlertid ut til å være grovt vevd. Vi har også funnet ei perle laget av sølvtråd, som kan stamme fra en drakt eller lignende. Det har i tillegg dukket opp ett par fine glassperler. Av menneskebein har det også kommet mye for dagen, blant annet flere ryggvirvler og et leggbein.

Gravgaver

Det overnevnte ankeret var en av de to kraftige utslagene på metalldetektor som ble nevnt i forrige oppdatering. Det andre utslaget viste seg å være ei godt bevart jerngryte på over 40 cm i diameter. Denne var plassert opp ned inntil siden på båten, og lå direkte ovenfor ankeret. En stor bit med treverk var dessuten bevart langs bunnen på gryta, og dette var en av grunnene til at vi valgte å ta den ut som et preparat (i gips). Dette funnet er svært sjeldent, særlig tatt i betraktning hvor godt bevart det er.

Etter hvert som vi har fjernet de omrotede plyndringsmassene har vi etter hvert kommet ned på et nivå hvor funn ligger på sin opprinnelige posisjon. Vi begynner nå å få ganske god kontroll på hvordan den døde har vært lagt ned i båten, og på hvordan gravgavene kan ha vært plassert.

I dag tok vi ut to svært godt bevarte skjoldbuler, som ser ut til å ha vært lagt ved føttene til den gravlagte. Dette er to svært flotte funn, som sammen med det øvrige funnmaterialet ytterligere understreker at det dreier seg om ei høystatusgrav. Jeg vil gå nærmere inn på skjoldbulene og organiseringa av grava i neste oppdatering

Johan E. Arntzen - arkeolog og prosjektleder


Tredje og siste feltbrev om vikinggraven på Ness

 Her kan du lese hva arkeologene fant de siste to ukene på utgravningen på Hamarøy. Blant funnene var en diger draktnål som regnes som et statussymbol. Prosjektleder Johan E. Arntzen har også gjort seg de første tankene om gravritualet med ofring av hester og nedlegging av den døde i båtgraven i vikingtiden.

Statusrapport fra de arkeologiske utgravingene på Ness i Hamarøy kommune – Uke 3 og 4

Johan E. Arntzen, prosjektleder, Tromsø Museum - Universitetsmuseet

De siste to ukene på Ness har ikke vært mindre hektiske enn de to første. Beklageligvis har oppdateringene derfor blitt noe forsinka. Denne siste teksten skal dekke det viktigste skjedd under avslutninga av feltarbeidet.

Publikum

Som jeg har nevnt i de tidligere oppdateringene har det vært ei jevn tilstrømming av besøkende til feltet. Den siste perioden har ikke vært annerledes, og vi har hatt mellom 15 og 40 personer innom feltet hver dag. Det sto faktisk flere besøkende og fulgte med helt til det siste spadetaket ble tatt.

Et moderat anslag (25 personer per dag) gir da at vi totalt har hatt rundt 500 besøkende. Med tanke på at Ness ligger 40 km unna E6, og at selve utgravinga har vært godt gjemt mellom tett bjørkeskog i et sandtak, må dette sies å være et imponerende tall.

Vi har forsøkt å ta imot alle besøkende på en så god måte som mulig, og vi har byttet på å guide folk rundt i feltet. Vi håper derfor at dere som har besøkt oss har hatt en bra opplevelse, og at vi har klart å formidle det vi har drevet med på en direkte og forståelig måte.

Båten

Mot slutten av uke 3 var båten ferdigdokumentert. Den viktigste delen av dokumentasjonen består av 568 innmålte nagler.

Som jeg har beskrevet tidligere har vi tatt to millimeternøyaktige mål på de naglene som vi har vurdert til å ligge tett opp mot sin opprinnelige posisjon, og som har sett ut til å ha sin opprinnelige vinkel. Disse eksakt innmålte naglene utgjør 498 stk, noe som gir et bra grunnlag for det videre arbeidet med å rekonstruere båten.

Jeg har foreløpig kjørt ut noen helt enkle 3D-modeller basert på den rå og ikke bearbeidete dataen, og flere konstruksjonsdetaljer trer tydelig fram. Man kan for eksempel se at båten opprinnelig har hatt 6 bordganger.

I deler av kjølen har nagler og spiker vært plassert nært hverandre, noe som har ført til at det i to partier var bevart en god del mineralisert treverk. Vi har tatt ut disse delene i gipspreparat, slik at det skal kunne være mulig å si noe om både tresorten som har vært brukt, samt om kjølens konstruksjon.

Begravelsen og gravgavene

Tidlig i uke 3 ble vi ferdige med å grave ut den delen av begravelsen som var tydelig omrotet i forbindelse med plyndringen av haugen. Det viste seg at en del stein hadde rast innover i båten, sannsynligvis fra støttemurene som var plassert på sidene.

Da disse steinene ble fjernet, ble det avklart at begravelsen var omrotet fra bekkenet og opp mot hodet til mannspersonen som hadde blitt gravlagt. Det vil si at begge beinene lå omtrent der hvor de opprinnelig hadde blitt plassert.

Det betyr at den gravlagte har vært plassert med ryggen ned på dørken, temmelig nøyaktig i midten av båten.

På sin høyre side har han hatt jerngryta plassert, mens ankeret har ligget til venstre.

Som jeg nevnte i forrige oppdatering ble det funnet to skjoldbuler. Disse lå også på sin opprinnelige posisjon, og det ser da ut som om de to skjoldene har vært lagt over føttene til den gravlagte, med skjoldbulen vendt nedover, og håndtaket oppover.

Skjoldbulene er av en kjent type (R.562), og bekrefter dateringa fra i fjor til 900-tallet e. Kr. (skjoldbulene hører hjemme mellom 850 og 950 e. Kr.).

Ved det venstre lårbeinet ble det dessuten funnet ei svært godt bevart ringnål i sølv. Denne er en relativt enkel og stilrein type, og hadde bare dekor der hvor ringen var festa i nåla. Nåla var imidlertid hele 20 cm lang, noe som vitner om at gjenstanden har hatt en funksjon som statusmarkør.

Cora Oschmann, som er konservator ved Tromsø Museum, var den som fikk gleden av å grave ut dette funnet. Bevaringsforholdene for sølv har imidlertid vært så gode at konservering knapt nok er nødvending. Ringnåla var faktisk fortsatt blank da den kom fram fra skjellsanden.

For det øvrige gravgodset gjenstår imidlertid et betydelig konserveringsarbeid før det kan dannes en mer komplett oversikt over hva den gravlagte har hatt med seg. Ikke minst gjelder dette de områdene av begravelsen som har vært plyndret.

De gjenstandene som vi har ment har vært for dårlig bevart til å kunne tas ut separat, har vi konsekvent tatt ut som preparat, og vi vet derfor ikke ennå hva slags gjenstander alle funnumrene skjuler.

Haugbygging

Etter at båten var ferdig dokumentert, gikk vi i gang med å grave ut resten av haugen. En av hovedmålsetningene bak utgravinga var å fange opp detaljer rundt hvordan haugen hadde blitt konstruert, og å påvise eventuelle spor etter gravritualet utenfor selve båtbegravelsen.

I motsetning til båten og mannsbegravelsen som ble fingravd for hånd, fikk vi inn en gravemaskin for å få opp farta under utgravinga av resten av haugen den siste uka. Vi hadde på forhånd en ganske klar oppfatning av hvordan situasjonen i resten av haugen så ut. Underveis i utgravinga hadde vi nemlig gravd et par små sjakter utenfor båten.

Allerede i fjor hadde vi avdekt et svart trekullholdig humuslag som så ut til å dekke store deler av gravhaugen. Dette laget var synlig under de påførte skjellsandmassene langs skjæret i gravemaskinskaden. Humus- og trekullmassene så ut til å dekke bortimot hele haugen. I en av prøvesjaktene kom det dessuten fram flere hestebein, som så ut til å være relatert til dette laget.

Vi fikk raskt renset konteksten fram over hele gravhaugen, og det ble bekreftet at hestebeina hadde en relasjon til humus- og trekullaget. Måten laget var avgrensa mot utkanten av haugen, forteller dessuten en hel del om hvordan gravhaugen har blitt bygd. Et spørsmål vi har fått gjentatte ganger fra besøkende, og som virkelig er ei interessant problemstilling, er hvor mange mann og hvor mye innsats bygginga av haugen har krevd.

Ut fra de stratigrafiske forholdene (hvordan jordlagene er avsatt i forhold til hverandre) er det ingen tvil om at massene som har vært brukt til å bygge monumentet i hovedsak har vært gravd ut fra området i umiddelbar nærhet.

Dette ser vi fordi den svarte humus- og trekullhorisonten er kutta jevnt rundt hele haugen. Da dette laget med stor sannsynlighet må tolkes som del av den opprinnelige markoverflata, er det liten tvil om at fotgrøftene og de nedre delene av monumentet har vært nedsenket i marka.

Viggo Aspvik, som er lokal kjentmann og historieinteressert på Ness, guidet oss på ei gjenregistrering av de øvrige gravhaugene på stedet den siste søndagen av oppholdet vårt.

Som jeg har nevnt i tidligere oppdateringer, har masseuttakene som har skjedd i forbindelse med driften av sandtaket på Ness forårsaket at det opprinnelige bakkenivået har blitt senket med rundt 1,5 – 2 meter i området rundt gravhaugen vår. Dette har imidlertid ikke skjedd rundt flere av de andre haugene på Ness, og rundt disse kan det tydelig ses at massene som er brukt til haugbygging stammer fra områdene i umiddelbar nærhet til monumentene.

Det kan også spores fotgrøfter av vinklet type rundt flere av dem, samt at det kan anes spor etter stolpehull rundt et par. Det kan altså se ut som om vi står overfor en egen tradisjon for haugbygging på Ness, noe som er svært spennende.

For å komme tilbake til innsatsen som har vært nødvendig for å bygge disse monumentene, mener jeg at måten de er konstruert på tilsier at tiden og mannskapet som har vært brukt neppe har vært så voldsomt dimensjonert som haugenes størrelse skulle tilsi.

Det at man har brukt skjellsandmasser i umiddelbar nærhet av haugene, viser at haugbyggerne på dette området har valgt minste motstands vei.

Rekkefølgen til ulike hendelser

En overraskelse vi fikk tidlig under denne utgravinga var mangelen på hestebein innenfor båten. Vi hadde nemlig antatt at hesten hadde blitt lagt ned sammen med mannen i båten.

Etterhvert som vi fikk oversikt over det svarte humus- og trekullaget ble det imidlertid klart at hestebeina ikke kunne knyttes til samme hendelse som nedsenkinga av båten i haugen, og plasseringa av den gravlagte.

Etter at båten var helt utgravd renset vi fram vertikale snitt langs støttemurene på begge sidene for å avklare rekkefølgen til de ulike jordlagene.

Her kom det tydelig frem at humus- og trekullaget må relateres til en hendelse som har skjedd før støttemurene har blitt konstruert, og følgelig også før båten har blitt satt inn i haugen.

Det definitive beviset for dette kom i form av et hestebein som ble funnet i humuslaget, under støttemuren, og på innsiden av båtripa.

På hver side av båten ble det dessuten dokumentert to tydelige groper, som var symmetrisk plassert to til tre meter fra begge langsidene på fartøyet. Disse var 2 x 5 m i utstrekning, og var rundt 1,5 m dype, målt fra toppen av humus- og trekullaget.

Gropene trådte fram som brudd i det svarte jordlaget som dekte haugen, og de var fylt med skellsand iblandet svart humusblandet trekull i linser. Det svarte humus- og trekullaget kunne dessuten følges langs formen på gropene etterhvert som de ble formgravd, noe som viser at de må være samtidig med dette laget (dvs. trekullet i laget).

Den ene gropa inneholdt ett hestebein, og var dekt av et humus- og trekullag likt det som dekte resten av haugen.

Den andre gropa inneholdt imidlertid et meget fett og stedvis opp til 20 cm tykt lag med helt omdannet feit organisk masse. I denne massen ble skjelettet av en halshugd hest funnet, sammen med et par hundebein og ei kutann.

Den siste uka var mannskapet på gravinga forsterket av Tromsø Museums marinarkeolog Stephen Wickler, samt osteolog (beinekspert) Torstein Sjøvold fra Stockholms Universitet. Vi fikk dessuten assistanse fra Viggo Aspvik.

Osteologen vår kunne raskt avgjøre at dette ikke dreide seg om den samme hesten som vi hadde funnet deler av tidligere, og at vi da totalt hadde deler av to hester.

Ritualet

At denne hesten hadde blitt ofret ble straks avklart da vi så nærmere på den siste halsvirvelen der hodet skulle ha vært. Her var det nemlig tydelig at virvelen var hugd tvers av.

Det var også spor etter skjæremerker på hestens ribbein, samt på enkelte andre lemmer som ble funnet utenfor gropa.

En nærliggende tolkning av hestebeinfunnene som helhet er da at de har inngått i et offerritual og et slags blot, som har foregått før den fysiske begravelsen. De spredte hestebeina som lå over hele haugen er da spesielt spennende, og tyder på en komplisert handlingssekvens.

Man kan tenke seg at det har foregått hendelser der hvor haugen ble bygd før selve monumentet ble reist, og at det var da de to hestene ble ofret. Dette kan kanskje ha vært en slags innvielse av gravstedet.

Trekullet i det svarte jordlaget viser at denne seremonien kan ha startet ved at man har svidd av vegetasjonen på den naturlige markoverflata (eller påført trekull fra et annet sted).

Deler av hestene har sannsynligvis blitt spist, sammen med andre typer mat.

Etter at disse hendelsene har vært fullendt, har man dumpet hestekadaveret i en av gropene, samt lagt ned øvrige matoffer som i dag har gått i oppløsning (det tykke laget med nedbrutt organisk materiale).

Man har deretter gravd ei nedsenking i midten av området for ritualet, hvor man har bygd to støttemurer og senket ned båten. Den gravlagte og gravgodset har så blitt plassert, før man har spadd opp haugen fra sidene, samt konstruert fotgrøftene og satt ned palisadeverket.

Hvordan haugen har vært brukt i etterkant av disse hendelsene, og hvilken betydning den har hatt for de som bygde den, vil jeg vente med å spekulere i.

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis bemerke at oppdateringene som har blitt publisert på nettet i forbindelse med denne utgravinga utelukkende må betraktes som det de er, nemlig øyeblikksbilder og tanker fra ei utgraving.

Et materiale av den størrelsen og kvaliteten som ble avdekt på Ness, krever en betydelig tolknings- og bearbeidingsinnsats før stødige hypoteser kan lanseres. Her må også flere eksperter inn i bildet, noe som særlig kommer til å ha innvirkning på nyansene i den totale tolkninga.

En foreløpig takk

I tillegg til meg som har vært prosjektleder, har Bjørn Ramberg, Ingar Figenschau og Tom A. Edvardsen vært deltakende på ugravinga i 2011. Bjørn og Ingar deltok også i 2010, men da var Bjørn ”Hebba” Helberg med istedet for Tom. Gravemaskinfører Bjørnar Sørensen deltok også to uker 2010 og 2011.

Underveis i utgravinga har vi vært forsterka av Anja Roth Niemi (Tromsø Museum), som var med oss den første uka, Cora Oschmann (Tromsø Museum) som var med oss to dager den tredje uka, samt Stephen Wickler (Tromsø Museum) og Torstein Sjøvold (Stockholms Universitet) som var med oss den siste uka. Tusen takk for innsatsen til dere alle.

En spesiell takk må rettes til Viggo Aspvik på Ness, som fulgte utgravinga i detalj både i 2010 og 2011, og som har brukt mye tid på å fortelle om og vise oss kulturminnene på stedet. Viggo var dessuten så snill at han lånte oss metalldetektor, som vi hadde svært stor nytte av da vår egen ble glemt i Tromsø. Takk også til Hamarøy kommune, som lånte oss sin metalldetektor et par dager den første uka. Takk til Geir Davidsen som sendte oss gips med båten fra Bodø.

Takk til Geir Winther og Bente Ness som ordnet bosted for oss begge sesongene.

Denne utgravinga har vært ei sikringsgraving, og er ikke forskningsinitiert. En stor takk må derfor rettes til Riksantikvaren som bevilget ekstra midler for at vi skulle kunne få gjennomført gravinga på en forsvarlig måte i 2011.

Sist men ikke minst takk til alle besøkende som var innom oss i løpet av 2010 og 2011, og alle andre som ikke har blitt nevnt.

1 comment

  • "Vikingtidsgrav" heller for å være litt spissfindig, de som bodde her deltok sikkert ikke i plyndrings- og erobringstokter til kontinentet. Nevnte tid er rundt år 900 -1100 og altså tusen år siden , pluss minus og en kan jo bare spekulere på forholdene for de som bodde her. Det var et mildere klima (jordbruk på Grønland) og havnivået tydeligvis det samme som nå, gravene er ikke særlig høyt. Men vintrene her nord var like lang og uten annet lys enn skinnet fra grua eller kanskje ei tranlampe må kveldene vært lange, men menneskene har alltid tilpasset seg og underholdningen i form av muntlige fortellinger og sagn var sikkert bedre enn dagens TV.

Share to