Jernbanetorget

Jernbanetorget er gammel sjøbunn. Da Christiania ble anlagt gikk strandlinjen omtrent langs nåværende Dronningens gate, og ved flo munnet Akerselva ut i fjorden ved Vaterlands bru. Gradvis ble området fylt igjen, og området Vaterland oppsto. Navnet kommer antakelig fra det nederlandske Water – vann.

Hvor jernbanetorget ligger nå, har det tidligere ligget et tobakksspinneri. I årene 1808 til 1854 lå det et sykehus her, Byens Civile Sygehus. Det ble revet for å gi plass til jernbanen. Norges første jernbanelinje, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll, ble åpnet i 1854. Hovedbanegården sto ferdig samme år, den står fremdeles i litt forenklet skikkelse mellom Østbanebygningen fra 1882 og den nye Sentralstasjonen fra 1987. I 1872 sto Vestbanestasjonen i Pipervika ferdig som endestasjon på Drammensbanen.

Jernbanetorget har siden 1854 vært det viktigste trafikknutepunkt i landet. Det ble også et viktig sentrum for byens kollektivtrafikk som holdeplass for trikk, buss og senere T-bane. De østlige T-banelinjene hadde sin endestasjon her inntil de ble forbundet med de vestlige linjene i 1987.


Hovedbanegården, oppført 1851-54 av arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hanno. Materialene var rød, upusset tegl i modifisert nordtysk sengotisk stil. Den store toghallen ble fjernet ved oppførelsen av Østbanestasjonen. Den gjenværende ekspedisjonsbygningen ble noe endret ved at midttårn og gjenmuring av arkadene i 1. etasje ble fjernet.

Østbanestasjonen, oppført 1879-88 etter tegninger av arkitekt G.A.Bull, som var arkitekt for NSB samtidig som han var stadskonduktør i Christiania. Med denne stasjonen kom en utvidelse sydover av hovedbanens sporsystem. Stasjonsbygningen legger seg vinkelformet rundt dette sporområdet, og maskerer det og toghallen med to ”palassfasader” mot henholdsvis torvet og havnen; frem til 1950-årene lå kaifronten kun 100 m fra stasjonsbygningen. Stilen – italiensk høyrenessanse – i pusset tegl er typisk for høyindustrialismens storby, med forbilder bl.a. i statsforvaltningsbygg i samtidens Berlin og Wien.

Den norske Amerikalinje (tidligere), Jernbanetorget 2, danner Jernbanetorvets sydvegg. Denne monumentale bygningen i full kvartalsbredde er oppført i 1919 etter tegninger av arkitektene Andr. Bjercke og G. Eliassen, etter konkurranse 1915. Stilen er barokkiserende ny-Louis seize med stilriktige kolossalpilastre og kvadermur à refends. Fasadematerialene er slemmet (senere overmalt) tegl og granitt, med høyt valmtak tekket av svart glassert tegl. Fasadeoppbygningen er et mesterlig eksempel på hvordan et palass-skjema tilpasset tre-etasjes hus kunne strekkes til seks etasjer uten å forstrekkes. Størrelsen og påkostningen, med skulptur-innfatning av hovedinngangen mot torvet, avspeiler sjøfartens viktighet og inntjening omkring 1. verdenskrig.

Det forenede Dampskibsselskab
(tidligere), Karl Johans gate 1, er nok et rederpalass, men ikke fullt så monumentalt, pga. innrettingen i husrekken mot Torvet. Oppført 1918 etter tegninger av arkitekt Magnus Poulsson. Slemmet (senere overmalt) tegl med basalt-detaljer omkring sokkel og øvre avslutninger. Hjørnet mot Karl Johan er fremhevet som tilnærmet tårn, men på annen måte enn i 1890-årenes forretningspalasser. Her er det mer avdempet, og formspråket er en ny form for ny-barokk. Utgangspunktet er den nasjonal-folkelige formtradisjonen, slik denne nettopp var blitt nytolket av maleren og kunsthåndverk-designeren Gerhard Munthe.