Tilblivelseshistorien er omtrent like lang som KRIFAST sin, og i et slikt perspektiv er det heller ingen grunn til å gi opp tanken om at byen i framtida kan få reist et større avlastnings-kulturhus. 35 år tok det å få reist bygningen. Tomta kom tidlig på plass, men ble mest brukt til naboenes klestørk. Kvartalene rundt ble nemlig bygd ut først.
Etter 26 års bruk ble Festiviteten så sterkt skadd av brannbomber i 1940, og særlig gikk det ut over taket og festsalen og det avanserte varmluftsystemet.
Ved gjenoppbyggingen ble det brukt krisematerialer og enklere løsninger. Sceneåpning og dekor ble mye mer hverdagslig. Men i foajéen – eller foyern som gutta boys sa – kan vi fortsatt nyte synet av påfugler, kenguruer og ekorn i gipsornamentikken. "Enestående antikk utsmykning," brukte restauratør Westerheim å skrive i sine annonser. Her var Kafé Kristiansund under krigen. På ytterveggene finner vi relieffer av byens segl og Grip fyr.
Bygget ligger høyt og staselig, i utkanten av parkområdet med Bræinlunden og Kunstforeningen (tidligere Museet). Det er et riktig stort hus, fra det rekvisittspekkede mørkeloftet til potetkjelleren er det fem høye etasjer. Publikumsarealene er vakre og oser av fordums storhet og stolthet, mens det er skumlere og mer forfallent bakom scenen.
Smått og stort
"Å komma i billettluka": Under krigen ble billettkontoret innafor luka ved siden av hoveddøra brukt som fyllearrest. Etter at Caroline ble ombygd til Petrokonferansen i 1983, ble billettsalgboksen derfra flytta opp i Festiviteten, men forsvant heldigvis snart.
I 1943 var det barneskole i Klubben.
I perioden fra 1940 til Kinohallen ble bygd 1954 fortrengte kinodrifta annen aktivitet i Festiviteten, og ødela for forsøkene på å få i gang et amatørteater. Etter at ny-kinoen kom, var det fortsatt sporadisk kino i Festiviteten, til slutt var det bare husmorfilm: gratis formiddagskino med "vaske-Bjørnsen", både på lerret og scene samtidig.
På 60-tallet var det skomakerstue i kjelleren, der gutter fikk lære å reparere sko.
Vevstuen Lovis og gullsmed Unhjem hadde inntil nylig verksted i kjeller og på loft.
En gang Einar Rose var her på revyturné og "alle" hadde kjøpt billige ståplasser på sidegalleriene og håpet på å kunne rusje fram til dyrere usolgte plasser når teppet gikk opp, avlyste han like godt hele forestillingen!
Innvielseskonserten ble arrangert av Røde Kors og Sanitetsforeningen, med nyskrevet musikk av unge Edvard Bræin
Arrangører averterte ofte i avisa uten å spørre først, så vaktmesteren måtte følge med på annonsene om det skulle settes på varme og for å unngå tobakk- og øldunst i utide.
Vaktmesterens telefon var montert der han hadde mest arbeid, bak på scenen. Mange har opplevd at telefonen ringte midt under konserter. Noen ville bestille huset.
En sentral bruker i mange år var Musikkens Venner, som var lokal arrangør for Rikskonsertenes kveldskonserter. Huset fikk nytt flygel i 1940 (krigserstatning) og 1992 (en Bösendorfer med to ekstra toner i bassen, som imponerte Per Aabel, en gave fra Shell).
Det har ofte vært rift om huset, noen ganger svartebørspriser der arrangører bød over hverandre for å få huset.
I 1934 hadde vaktmesteren leilighet i kjelleren, og der fikk operaen ha garderobe for kor og orkester. For dette fikk han kr 25,- i julegave fra Symfoniorkesteret.
Klubbselskapets første vertinner frk. Krokås og Berta Kornstad hadde leilighet i toppetasjen.
De to kontorene på hver side av hovedinngangen var opprinnelig biljardrom for Klubbselskapet. Medlemmene måtte brøyte seg vei gjennom garderoben. Seinere en periode leide Egges Mannskor det ene av disse rommene, før de flytta på loftet.
Kristiansund Kunstforening har i mange år hatt "fast galleri" i Klubben.
Operaballene var en gang årets sosietetsbegivenhet, seinere har de medvirkende i produksjonene overtatt mer. Høyst pikante tildragelser har foregått på det offisielt avlåste galleri, og å sovne i pissoar-renna var vel i en periode en slags manndomsprøve.
I mange år var det tradisjon med Stjernefester. Da ble det montert stjernehimmel i taket og det gamle stjerneguttspillet ble framført. Dette hadde middelalderske røtter og ble opprinnelig framført omkring i folks hjem rundt jul; en slags katolsk julebukk. "Ska di ha stjærna?" ropte guttene inn, og hvis de fikk ja, sang de om stall og krybbe, røkelse og myrra. Og de fikk kaker og betaling.
Edvard Bræins operaoppsetninger i Festiviteten 1928-37 er skildret litterært i Anne Karin Elstads roman "Som dine dager er" (1995.
FAKTA
Festiviteten i Kristiansund stod ferdig i 1914. Arkitekt Kristen Rivertz. Fasader av huggen stein (råkopp) med preg av nasjonalromantisk nyklassisisme og jugendstil. Tre arkitekter ble innbudt i lukket konkurranse.
Byggesteinen kom fra Klubbneset, fraktet på lektere og kjørt opp fra kaia med hest.
Flatt gulv i salen har gjort huset egnet til alle tenkelige formål, og det har alltid vært rift om å få leie seg inn.
Åpningen ble et halvt år forsinket av streik i byggebransjen, i likhet med Nordlandet kirke (ferdig samme år). Nybygget hadde 700 stoler, i dag selges 417 plasser. 4 stolrader bakerst på balkong gikk med til kinomaskinrommet.
Byggesum kr 300 000, alt privatfinansiert. 6 bryggerier var blant investorene, med 5000 kr hver.
Byggmester var Albert Iversen, som seinere flytta til Oslo.
Byggekomitéens formann var Herlof Herlofsen (på bildet som grev Luna i Verdis opera Trubaduren, januar 1896 i Mølleropsalen). Han var grunnlegger av Den private Musikkforening og habil pianist. Han var også blant solistene i Hartmanns opera "Liden Kirsten" i 1898 og 1899.
Kommunen kjøpte bygningen i 1979, først 50%. Klubbselskapet fikk en fordelaktig "kårkontrakt".
Arkitekt Kristen Tobias Rivertz (1862-1937) fra Hemnes i Nordland var elev ved Den kongelige tegneskole til 1883-1889. Seinere studier i Skottland og Normandie. Han etablerte selvstendig praksis i Kristiania i 1891, og utførte fra begynnelsen en rekke villaleiegårder i sveitserstil og mange leiegårder i mur. Rivertz' leie- og forretningsgårder på 1890-tallet var gjerne påvirket av barokk og renessanse, ofte med fasader i kombinasjonen upusset og pusset tegl. Rivertz etablerte seg i Ålesund etter bybrannen der i 1904. Her samarbeidet han ved de fleste anledninger med en annen Kristiania-arkitekt;¬ Heinrich Jürgensen. De leverte en rekke fine jugendarbeider i Ålesund; det mest iøynefallende er nok Arbeidersamfundet (1906), som har en klassisistisk fasade med søyler. Dette er Festivitetens "søsterbygg", som det er mye å lære av også med hensyn til dagens bruk og vedlikehold. Ålesund har nemlig fredet sitt gamle teater og bruker det til mindre arrangementer, mens større evenementer har fått et nytt, slitesterkt kulturhus å boltre seg i.
I årene 1907-09 oppholdt Rivertz seg i Kristiansund, der hans øvrige større arbeider (Norges Bank, Badet, Grand Hotell) alle ble bombet under Den annen verdenskrig. Enkelte bolighus er bevart. Han var en tid byens eneste arkitekt, og håpet på å bli ansatt som bygningsinspektør i kommunen, men fikk ikke stillingen.
Jegerbruden 1931 på radio
Orkesterprøvene på Webers opera "Jegerbruden" startet allerede 12. januar 1931, og til første fellesprøve 4. mai innløp det en anonym gave på 300 wienerbrød. Dette var det verste året i byens økonomiske historie. Ledigheten var 25%. Men man solgte 6000 operabilletter. Premieren var 2. november. På Nordmørskvelden var det 200 som ikke fikk plass. Operaproduksjonen gikk i økonomisk balanse. Siden dette var en norgespremiere ble librettoen oversatt av lektor Johs Dahle ved den høyere skole og bearbeidet av Edvard Bræin. Regissør Kate Fasting, fru sorenskriveren, reiste for egen regning til Tyskland for å studere oppsetninger i München og Augsburg. Kostymene ble leid fra Berlin for 700 kr. John Neergaard var blant solistene, i de diametralt forskjellige rollene som Kaspar (djevelens assistent) og Eremitten (Guds ditto). Ingeniør Volckmar fikk æresrollen som fyrst Ottokar. Leif Rogeir Jordahl var den skumle Samiel. Forestillingen ble sendt direkte på riksdekkende radio, og for dette betalte NRK kr 500,-. Arbeider-Avisen skrev: "Kristiansund har bestått ildprøven. Nu vet vi at byen vil og evner, og at den må få sitt eget kapitel i vårt lands musikkhistorie." Dette utsagnet ble nok i innflytelsesrike kretser tillagt betydelig større vekt enn alle språkblomstene i "borgerpressa". I NRK sine arkiver står det lakonisk: "Det lå skjemmende vekselstrømdur fra senderen på Telegrafstasjonen under sangen og musikken hele tiden, men bortsett fra det gikk alt greit."
Jegerbruden ble også spilt i Festiviteten under Peder A. Rensviks ledelse i 1976. Også da ble det en times sending på riksdekkende radio, riktignok redigert denne gang. Jeg husker at gamle programsekretær Kristian Lange prøvde å få sosial kontakt med orkesteret i Klubben i pausa, men vi fant det tryggest å ikke snakke med denne fremmede Oslo-mannen. Eyvind Solås laget samme år et langt TV-innslag, med operasolistene på Klubbneset. Inne i Festiviteten slapp han ned et kamera og ødela en av orkesterets kontrabasser, for øvrig en bragd TV Nordvest seinere har prøvd å kopiere. Ellers er vel Oddvar Grytlis lydopptak fra bakre galleri, også fra Jegerbruden, som ble brukt på Dagsrevyen, blant de NRK-innslag vi husker best, ved siden av episoden der noen stjal Kitty Eides strømaggregat midt under direktesending utenfor Festiviteten. Det sto rundt hushjørnet.
Kongebesøk
Da Kong Haakon besøkte byen på sin kroningsferd i 1906, måtte festen holdes i folkeskolens gymnastikksal, og dette satte fart i planleggingen av Festiviteten; det var flaut å ikke ha et representativt og tidsmessig forsamlingslokale.
Da Kong Olav som kronprins deltok i Kristiansunds Seilforenings regatta 1927, var det middag i Festiviteten for 350 personer. Salen bugnet av blomster og medbrakt privat sølvtøy.
Dagens kongepar overvar ved byjubileet 1992 – på byens bursdag 29. juni – en kongelig varieté basert på ei akt fra Offenbachs operette "Pariserliv" og ei akt Paraplyrevy. De satt i en sofa fra Hopen på Goma. 15. oktober samme år var det dansk statsbesøk, med lunsj i Festiviteten. Blant de opptredende var Lynni Treekrem i ny nordmørsbunad. Ordfører Stokke overrakte Prinds Henrik ei lerke porsesnaps produsert i Margrethes Fryd. Til statsbesøket ble et av toalettene i Klubben pusset opp, og det heter selvsagt nå bare Dronningedoen. Det ble også rigget til ei kunstutstilling og ei utstilling av arkeologiske funn fra bomstasjonsområdet på Bergsøya. Dronning Margrethe er jo selv arkeolog.