• (Opphavsrett)

"Intet høy måtte ligge igjen i engen…"

På Norsk Folkemuseum har vi samlinger av ljåer, laukniver og river. Men hva vet vi konkret om tidligere tiders fôrsanking og alt som har sammenheng med den?

Norsk etnologisk gransking (NEG) er et arkiv som ble stiftet i 1946 ved Norsk Folkemuseum, og som kan fortelle om det. Siden starten har arkivet dokumentert norsk hverdagsliv og hverdagspraksis ved hjelp av spørrelister. I 1947 svarte I.O. Rokkones fra Rennebu i Sør-Trøndelag på en spørreliste om transport av høy. Hans fortelling bidrar til å gi liv til museets rike samling av redskaper fra eldre tiders jordbruk. Han sendte også med tegningen av en mann som bærer høykjemba med riva. Her følger utdrag av hans fortelling:

”Jeg er 72 år, bonde, født og oppvokset i Rennebu”. Her i Rennebu har markaslått vært drevet fra uminnelige tider, men tok av etter hvert som kunstenger kom i bruk, og nå er det temmelig lite igjen av markaslåtten. Den drives nå helst av småbrukere og bureisere (husmenn er så å si en saga blott i Rennebu). Nå har som regel også småbrukerne hest, men i gamle dager – da var det husmenn – måtte de bære høyet sammen om sommeren, og om vinteren dro de det heim på skikjelke, unntatt en og annen som hadde kjøreokse. Bortsatt fra denne forskjellen hva trekkraft angår, foregikk markadrifta på samme vis både på små og store bruk. En kan vel si at det var mellom 1900 og 1910 at markadrifta tok til å minke i nevneverdig grad.

Småbrukere og husmenn som ikke hadde hest eller okse bar høyet frem til stakk, løe eller veltehesje. De kunne kjembe det sammen og bære det i riva, de kunne bruke svolk (svälk – ä betegner en mellomlyd mellom a og æ, l betegner tjukk l), eller to mann bar det mellom seg på to staurer eller stenger. Svolken blei laga av ei lita ungbjørk. Greinene i toppen ble surret sammen til ei løkke som en dro tjukkenden gjennom. En la tjukkenden over aksla og holdt den med begge hendene.

Der de hadde trekkraft ble høyet ”sett i lass”. Onnetausene gikk først med sine ”bre-rivo” (river med stutte tinder og langt skaft) og ”mua”, dvs de raket sammen ”vænn-denn” (tidligere på dagen, når ”rå-ka” var tørr oppå, ble den ”vænda” – snudd opp ned, lagt i render), då kom onnakarane etter og gikk løs på ”mu-enn”. De brukte høyrive (stuttere skaft og lenger tinder), som de ”kjämba” høyet sammen med. ”Kjämba” ble lagt fast inntil foten, og kraftige karer kjembet sammen så mye som riveskaftet rakk. Så lettet de kjemba litt opp på midten, hvor den var tykkest. Og så kom det ”kritiske øyeblikk” – karen holdt hardt i riveskaftet med den ene handa, den andre grep fast i kjembekanten, mens albuen tok støtte mot lårmuskelen, karen svingte seg halvt om, og overkroppen kom i rak stilling. Dermed kom kjemba opp på aksla, dog så at den framleis ble understøttet av handa (fingrene), hvorpå marsjen mot lasset begynte. Bæreren gikk gjerne litt bøyd, slik at gangen ble fjærende. Å lage kjembe og å få den fast og sikkert opp på aksla var litt av en kunst, og de første forsøk falt som regel ikke heldig ut.

Lass-settinga gikk for seg slik: Husbonden gikk først og la til ”sloer”- ei bjørkestang som ble lagt på et sentralt sted. Så hogg han 4 småbusker og la tvers over sloen (”slo-inn”). Den første kjemba ble lagt på digerenden av sloen. Den neste bestemte lassets lengde og ble lagt på bakenden (”grann-endinn”). Så kom 2 kjember som ble lagt på midtpartiet. Disse kjembene ble kalt ”lå-kjämbo” eller ”le-kjämbo” og ble lagt med tverendene litt innpå hverandre, og lasset ble såleis litt breiere på midten. Slik ble det lagt tre lag, som regel altså 12 kjember i lasset. Siste mann som la kjembe på lasset, var ansvarlig for at lasset ble pusset og fint raket. Lasset måtte være noe ”åt-kvesst” for at mulig regn skulle ”skyt-tå” og ikke trenge inn i lasset, og lasset måtte være høyest på midten. Så gjensto transporten fram til løa eller stakken, og denne foregikk gjerne i åbitsøkta eller dugurdsøkta den følgende dag.”

”De gamle trodde at størrelsen av siste lasset om sommeren betydde noe for neste års avling. Var lasset lite, ble det lite høy neste år. Var det stort, ble også neste avling stor. Intet høy måtte ligge igjen i engen, alt måtte rakes opp.”

 

Share to