Smilet på lur og med kjæften oppreven te øran

Lita og vever sitter hun på en benk ved Alsvåggården, En av de eldste trebygningen i Nord- Norge, forteller hun og smiler bredt og gir et solid håndtrykk. Det er kraft både i neven og det djerve blikket. – Vi ser heimhusan herfra, sier hun, går til vinduet og viser både gård og driftsbygning på den lille Meløya som den gang Marianne vaks opp var befolket av et 40 talls personer. – Moloen over var det utenkelig å forsere, sier hun tenksomt og bestiller kaffe. Dagen er enda ung. I dag er det vafler på menyen på museumet, og ikke pappas boknafesk som er en av livrettene. Marianne lader batteriene i Øksnes. – Jeg har et lite hus i Straumen, det er ikke noe glamorøst over det, men æ kan se heim te Meløya, smiler hun så de store blå øynene riktig glitrer i tåkehavet. – Og forresten så trur jeg det lysne, sei den optimistiske 39 åringen som debuterte nettopp her i væreierboligen Alsvågsgården.- Det var i femteklasse og vi spilte historisk vandreteater. Det var veldig høytidelig, dessførruten var jeg med å restaurere hagen. Den må du se. Der er det mange gamle planter. Løpstikken her lukter det kjøttsuppe av, ler hun så øynene hylles inn i smilerynker.

Slogfunk

Marianne er initiativtaker til musikalen ”Slogfunk” basert på popgruppa ”Zoo"s poplåter fra 70 tallet.- Det er en hyllest til guttene på kaia og jentene på fileten. De gjorde en kraftinnsats som har vært bærende for fremveksten av yttersia. Den innsatsen er det ikke mange som har sett, og hyllet. Andre grupper arbeidere har fått sine sanger og sin lovprising, men ikke fiskearbeiderne. Selve musikalen er bygget på samme lest som ABBAS ”Mamma Mia” som ble en monstersuksess. Det er en kjærlighetshistorie bundet sammen av musikk. Noen av sangene måtte vi stokke om på versene for å få historien til å fungere, og musikk, bevegelse, sang og dans har vi samarbeidet om. Det har vært seks forestillinger og det var med musikere, dansere og sanger fra hele Vesterålen. Og Susanne Pettersen, som stod for kooerografien og jeg har samarbeidet tett om selve uttrykket på scenen. Det har vorre steikanes artig! Ordene flyer tett som sommeregn ut av munnen til Marianne, til hun stopper og tenker seg om. –Ideen til en musikal kom på en kjedelig etterfest. Plutselig satte noen på en gammel Zoo plate. Alle kastet seg rundt og sang med og danset. Da tenkte jeg; Wow, alle kan disse tekstene! Det må bli musikal. Og så blei det det! Ingen en pause. -"Slogfunk” forteller en historie om kjærlighet, om å lengte ut og om å komme hjem. Den handkler også om en dæsj fiskeripolitikkDet var forresten broren min, Jarle Ragnar som spilte en av hovedrollene i ”Slogfunk”. Det er rart med det, vi her nord er ikke flinke til å ta vare på det som er kvalitet. Musikalen er ment å gi litt glamour til det hverdagslige som vi knaps ser rundt oss fordi vi er så vant med det.. Forresten så har fiskeripolitikken et pedagogisk problem når de skal formidle sine ideer sier Marianne. – Det skjer noe når det er så langt ned til der beslutningene taes og da er det vanskelig å få øye på hvordan det skal formidles slik at behovene i nord blir forstått. Det er ufattelige verdier i matfatet på yttersia. Nå er det oljen som utgjør en trussel.

Æ skal gå på land

Marianne kommer fra en reinspikka lærerfamilie. – Det er egentlig farfaren min sin skyld. Han het Olav Meløy og var høvedsmann på en båt. Familiemyten sier at de forliste, og mens han lå på kjølen ba han til Vårherre: - ”Vår Herre, Vår Herre , berger du meg nu skal jeg gå på land og bli lærer!” Berget blei han, og lærer blei han Pappa, Jarle har vært lærer og skolesjef og mamma Rigmor er lærer, begge brødrne mine er lærere, og selv har jeg et yrke som er søskenbarnet til læreren, nemlig formidleren og skuespilleren. Nåja, jeg har nå ikke papirer på så mye. Jeg har prøvd ulikt men ikke fullført så mye. Til slutt tok jeg et valg og ga meg selv to år på å prøve å bli skuespiller på heltid. Jeg syntes ikke jeg hadde vært modig nok, og trengte å satse ordentlig. Det var lurt, nå er jeg fast ansatt på Trøndelag teater. I min familie er det forresten latinske tilstander på politiske debatter, ler Marianne.

Dette kan du godt sitere meg på

Marianne er ukentlig å høre som kåsør i ”Norgesglasset”. Ofte er det livet på Meløya hun tar opp. –Du vet, vi lever på kanten her på yttersia og språklig sett beveger vi oss også litt på kanten. Jeg bruker ofte eksempler fra min egen familie.  Og de er generøse og tar seg ikke høytidelige. Jeg håper at det er ikke tull og fjas det jeg kommer med. Ikke bare i alle fall. Bak komedie  skal det ligger det noe alvor. Pappa pleier å klekke ut ting, og så ringer han meg og sier; ”Dette kan du godt sitere meg på, Marianne”, ler hun. – det er på søndagskvelder det skjer. Da klekker jeg ut neste ukes tekst. Jeg prøver å følge med i avisene, men de er så kjendifiserte  og opptatt av Oslo. Det er mye morsommere å lese lokalaviser. De har mer kontakt med det virkelige livet. Det kan forresten være vanskelig å finne noe å kommentere. Jeg stiller meg ofte spørsmålet om det er noe som ikke er sagt nok, før., sier hun, setter opp et alvorlig fjes og super i seg litt kaffe. – jeg er vokst opp i frimodighet og det bærer jeg preg av, sier hun bestemt. –Her oppe dyrker vi den positive galskapen. Det er et inderlig ønske om å ha det artig- kanskje som en motvekt mot et tøft arbeidsliv. Mariannes kåseri er også kjent for at de pirrer i de negative fordommene vi har iboende. Det er mange som kjenner seg igjen i tekstene hennes.

Sjøkua

-Den ja, sier Marianne. –Det er en løst sammensatt teatergruppe av musikere, sangere og skuespillere som springer ut av SIT- Studentsamksipnadens frie teater. Vi driver både med egne oppsetninger, skriver for Trøndelag teater og tar oppdrag på bestilling. Det er mye politisk satire. Vi lager cabaretlignende forestillinger. To av de andre mer faste innslagene i ”Sjøkua” er Erlend  Smalås og Trygve Brøske. Vi har det steikanes artig i lag, smiler Marianne. – Forresten så er Stian Holand Pedersen selve urkua. Vi er en rufsete gjeng. Nå som vi alle er opptatt med andre jobber, blir det mest til festivaler at vi trår til. Vi knytter til oss folk på prosjektbasis. Marianne har vært med å skrive forestillingen ”Gro” om Gro Harlem Brundtland. Hun var en modig kvinne som måtte tåle mye for sine politiske kampsaker.

Skuespilleren Marianne

-Det var ingen forbilder på Meløya så jeg trodde ikke det gikk an å bli skuespiller. Det gikk lenge før jeg skjønte at jeg kunne være det. Rart med det…,sier hun tenksomt. – Først fikk jeg bare roller som spilte på det komiske, etter hvert har det gått over til at jeg får mer seriøse roller. Til høsten skal hun spille søsteren Hege i ”Fuglane”- Det er spennende med dialekter, der får jeg en skikkelig utfordring for Vesaas har et nynorsk som er fra fjellet. Komedie og tragedie ligger forresten veldig nær hverandre. Det må være et islett av det andre for at det skal funke i begge leirene.

Til slutt

Etter å ha spekulert en stund på hvem som er forbildet, kommer det: Regine Normann så klart! Den dama var det tæl i. I fjor leste jeg inn boka hennes ”Stængt” på lydbok. Det er en fantastisk frigjøringshistorie. Hun er fra Bø og et skikkelig forbilde som slett ikke har fått den honnøren hun fortjener. Livet hennes er helt fantastisk, eventyrene likeså. Om jeg skal skrive noe nytt nå, tror jeg at det må bli noe om henne. Hun puster ut. – Så, det er mer forpliktende å gjøre det når man først har sagt det, ikke sant?