Fembøringen ”Saltdalingen” Et smykke på havet

”Saltdalingen” er 43 fot ( 13,54 m) og bygd i 1980 på Rognan. I likhet med ”Fauskværingen” er den kopi av ”Viktoria”, som står på Saltdalsmuseumet på Rognan. Og Ove, han steller pent med dama; - Vi bygget naust til henne i 2004. Der står hun hele vinteren og har det riktig så staslig. Ove forteller at det beror på en ren tilfeldighet at han ble eier av båten. – Det var broren min , Morten som så en annonse på at båten skulle selges. Jeg var enda på tur  fraEvenes da han ringte. Eg syntes det var en god ide, jeg, så vi bød på ”Saltdalingen” , og fikk tilslaget, smiler han som om det er den største selvfølge i verden å kjøpe 43 fots trebåt utan å blunke!

Oppvokst i fjæra

Ove er oppvokst i fjæra. – Vi var vel ikkje meir enn 5-6 år da vi gikk med plastbåt og påhenger til Sørfjorden, sier han og blunker lurt. Han  var bare en neve stor da han mønstret på bestefarens lastebåt som frivillig mannskap, senere har han reist utenriks og vært på kystvakta. – Det har brakt meg til steder eg aldri elles ville fått se. Det har vært utrolig flott erfaring å ha med seg, sier han og ser noe drømmende ut i lufta. – Lyset på Svalbard, og vakre strender i østen, jo- det er mye å oppleve  frå havet. Det var kanskje ikkje så tilfeldig at det ble en fembøring i fjørsteinene, likevel? Før fembøringen kom i støa, hadde Ove en trroring, også er trebåt.   - Når jeg drar ut med ”Saltdalingen” , ja da tar eg av meg klokka. Da tar turen den tiden det tar!

Mye artig  med båt

Det er ikkje helt kostnadsfritt med en slik seilbåt. – Da vi kjøpte båten i 2000 var den i uynkelig forfatning. Da betalte vi 210 000 for den, og eg har kostet på den vel så mye som kjøpesummen var. Det er fortøyning, ankerkjetting , vogn til å få den på land, sviller, naust, nytt trevvirke og overbygg, nye seil, ja, det koster, sier Ove og trekker pusten. – Jeg kjøpte skog på rot og et lite minisagverk og så saget  jeg villmarkspanel og trevirke til naustet. Det er på 112 kvadratmeter- vel 17 meter langt. Det er bygget på dugnad og jeg vet ikke hvor mange timer vi la ned der I rede penger kom det på 144 000, men i arbeidstimer aner jeg ikke. Jeg har mange kjekke kompiser som stilte opp og hjalp meg. Egentlig liker jeg ikke å være skuyldig noen en teneste, men det var artig at så mange hadde lyst å hjelpe til, smiler han. Og hjelpe , det vil de, gutta.  Sønnen Mats og broren Morten, samt Hans Karl Hansen og Per Sture Helland Pedersen er fast mannskap når båten skal ut og inn av naustet. – Hans Karl er forresten veldig teknisk, så han hjelper til og ser over  motoren, og vet du, de kommer fordi de syntes det er artig!

Godt å holde moralen oppe

I 2004 stod naustet klart. Da begynte arbeidet med å få båten klargjort. – Eg traff tilfeldig på Yngve Ingebrigtsen og faren hans, Helge. De tok på seg ansvaret for trearbeidet på båten. Sjølv er eg flink til å koke kaffe og holde moralen oppe, men det er mindre med at jeg er god på å tenke ut gode ideer på båten. Det kunne disse to. Da vi fikk skrapt malinga av så vi at mye trevirke måtte byttes. Stavnen fremme og løftingen bak er byttet og hele overbygget er nytt. De to har gjort en fantastisk jobb! Uten dem hadde det ikke blitt så bra, roser Ove. Båten ble akkurat ferdig til å gå til landstevnet i Bodø i 2006.

Personlig terapi

For Ove er ”Saltdalingen” personlig terapi. – Jeg kommer bort fra stresset og jeg koser meg på havet.Vi bruker båten når vi har lyst. Jeg stresser i hvert fall ikke med å komme meg på tur. Familien er med på dagsturer, og vi går ut når vi har tid. Da hurtigruta var innom på Fjernsynsrunden, satte vi seilene og seilte den i møte. Det var artig. Når vi kommer til kai får vi mye bersøk og kommentarer på at det er en vakker båt. Det er artig, avslutter Ove med, og ser frem til tre gode måneder med seiling.