Disse fiskerane var fagfolk. De lå ikke der for sportens skyld eller for å få et ærerikt trofé tå ha på veggen: De var her for å hente mat fra havet: Sølvglinsende, fete og tunge makriller som egnet seg for kaldrøyking (lettsaltet), varmrøyking, Makrell i kraft med laurbær, tungsalta makrell (spekemakrell) som skulle kunne klare seg i kjølig, tørr kjelder under hele vinteren og et stykke utpå vårparten. De fleste hadde røykerier inne i ursteinene eller i fjæra. Prinsippet var å
rense fisken for involler. Hodet og halen beholdes på for å stikke en ståltråd gjennom øynene eller binde et snøre rundt halen. Under røykeperioden hvor makrillene røykes i knipper, varmrøkt lavt nede mot varmen
Og kaldrøkte høyere oppe i ”teltet”. Fisken lettsalta før røyking. ”Om man røyker med fersk Bresk eller Einer er makrellen klar når den skinner som guld”. Sa fatter´n.
Dette er et nøye planlagt fiske som sikkert har pågått i uminnelige tider. Jeg sitter ved rekka og er lutter øre og øyne. Dette må læres fort. Først ”flu” flu kunne bety to ting i hav haven: Et lite skjær som av og til dukker opp av havet og som det ofte ”står fisk” ved. Og det å kjuke eller ”gjødsle” et område for at byttet skal tiltrekkes og gå i fella, eller, som nå; gå på kroken. Å flu i dette tilfelde var å lokke makrellen til den dybden vi ville fiske. Ergo vi malte opp småfisk i ei kjøttkvern som var festa til rekka og kverna opp det vi kaller ”flu”; en slags fiskefarse som, på varme dager, lukta pyton og ble lagt i flupåsan: En lerretspose som var festa til et øye som stakk ut fra blysøkket, som igjen var festa en favn senn(gatt) over krokane med sukra reker for at de svermenede makrillane skulle lukte disse sterke aromastoffene i flere hundre meters radius. Teknikken var: Feste rekene på på de to krokane som hang i hver sin sen (gatt) utfra hver sin messingtråd fra søkket. Man lar krok med reker gå i vannet fulgt av blysøkket med fluposen opp, slipper det hele og når søkket nåår de utmålte fem favner; rykker det hårdt i søkket som vender flupåsan og all fluen tømmes og danner en sky av velluktende aroma rundt de to kroker med forlokkende rekeagn som nå utgjør rosinen i pølsa.
Jeg har akkurat kjent røkket av søkket når handa mi blir slått hårdt i rekka. En sværing har flydd på, og nok en! To kjempende minitunfisk på kroken på en gang hører mer til det normale enn det motsatte, men for en guttunge; "et drøyt tak". ”Vis deg sterkere en begge to” sa fatter´n rolig, ”Denne fisken skal ikke selges, den skal vi ha sjæl, hal dem inn, få dem av kroken og egn igjen”. Dette var klare ordre og et knapt minutt snere lå tre kilo feit makrell og slo halerappt mot tiljene. Kaldrøyka Makrell var det beste jeg visste. Denne skulle ikke selges. Den var vår: Og disse to ruggane ville jæ væme å røyke sjæl: Dette er høsten 1945. Fem år bak oss med okkupasjon,fettfattige matmatvarer på rasjoneringsmerker og mange sultet enda. Dette var guld verd for våre to store familer, venner og kunder gjennom bryggerhusvinduet. Endelig mat i lange baner. Delikatesser blir lempa over rekka idag og skal vare gjennom vinteren til vårmakrillen komme neste år. Hjemme sto Mor Marie klar med alle norgesglassa og de dype blå steinkrukkene med mørkblå blomster på: Hun var en kløpper til salting, kaking, pudding og hermetisering.
Jeg skal til å kværne opp mer småfisk da jeg legger merke til at fatter´n har fått det intense utykket i ansiktet som gjør at panna legger seg opp i tette rynker. Gammr´n værær ut i lufta og stirrer sørover med lett åpen munn som vil han høre med også munnen. De lange havdønningane hever båtlenka langsom og rymisk. Kun surklingen fra vårt eksosrør som av og til dupper i vannnflaten mens marnamotoren går på tomgang for å holde kaffen og kjøttkakekjelen fra Mor Marie varm, der den ligger inni motorkassa- tett intil det varme eksosrøret. Meddan. Og ikke bare det, vi er klar til å kaste loss på et øyeblikks varsel om makrellen skulle ”stime”. Til nå har den svermet i små flokker for å leite mat, som i patruljer på tre til fem favners vanne. Jeg lar blikket sveipe over de andre sjektene i lenka og ser at det er ingen som ”drar´n” –makrillen biter ikke lenger. Borte...?
”Han stimær” sier fattern lavt til meg mens han drar inn sitt snøre. ”Gå forrut i tønna, kast loss og sleng tampen til Lillemartin. ”Gå- ikke løp” legger han til. Jeg gjør som han sier og tar meg fram over de få trinnene mellom de to toms/fire plankene som streber forrut for vår bau
og ut til den lille firkanta tønna som Urban, med egne hender har snekkra i bakgår´n i Bredsdorffsgate 2. på Torstrand.
Jeg kveiler opp dreggetautampen og ser at Lillemartin Larsen er med på notene; han tar imot tampen behendig med venstre uten engang å ense snøret som han vaktsomt fører over høyre hånds pekefinger. Ventær på napp.
Fattern, den ellers så fåmælte mannen er nå skipper og jeg er mannskap. Nå er det ikke snakk om; vil du, kan du, eller vær så snild: ” Ta roret, sett halv fart og steddi mot Svenner” er de korte ordrene. Jeg adlyder og idet vi legger ut fra båtlenka hører jeg flere stemmer som roper lavt ”Go jakt Urban” fra noen av båtane i lenka. Urban har nå gått under bakken og drar fram den lange, grønne kassa med det kombinert Størje og redningsgeværet; Jarman M28, en liten håndholdt kanon med to kilo bly innbyggd i kolben, for å ta av for rekylen og som var fora med tjukk gummi mot skuldra, et skudds kammer med forsterka pipe, og tolv millimeter harpunutskytnings ammo og dum dum prosjektiler til å dauskyte med, men til det bruker vi en mer letthåndterlig Luger ParaBellum 9 m/m til. Å dauskyte er min jobb.
Her har jeg skisset når vi legger ut fra båtlenka, vår fangstredskap og kjører full fartr inn i størjestimen
Vi er nå på jakt etter verdens største fisk som har en svømmehastighet på nære hundre kilometer i timen med en tjuen fots sjekte som gjør 5-6 knop på full fart. Å ta igjen disse hydrodynamiske fiskene som må holde seg i fart for å produsere surstoff nok gjennom gjellene, kan man bare glemme. De må tas ved overaskelse og list. De må komme til oss.
Derfor er det viktig å se opp og etter fugl i lufta for sildestimen har ikke bare fiender i vannet
Men og så hvitmåke, gråmåke og Terner jakter dem i stupangrep. Måkeflokken som fatter´n har i kikkerten fra fra langt der forrut i tønna er vår pekepinn på både masse og kurs, så når Urban beordrer; ”roret i størrbords borde” ser han i kikkerten en stor sverm av sjøfugl som trekker innover Larviksfjorden. Forrapå tvers, babord, av vår opprinnelige kurs. Under fugl finns sild, bakom silda kommer makrellen på jakt etter silda og bak makrellen kommer Størja som tar begge deler. Åsså kommer vi da: FORFRA.
Den makrellstørja som vi jaktet her i Larviksfjorden og langs hele norskekysten forøvrig blir kjønnsmoden fire år gammel og er da omtrent en favn lang. Størjestimene trekker inn i Middelhavet på tidlig sommer for å gyte i det varmere vannet. Eggene blir klekt på et par dager til ca. En halv cm. lange larver og de vokser raskt. Så trekker de ut av Middelhavet allerede om høsten og våren året etter og går på matjakt nordover langs kysten av Portugal til nordkysten av Spania og Biscaia. Der foregår et stort fiske etter de et til to år gamle ”størjeungene”. Dette er grunnen til at vi på våre breddegrader ikke lenger ser snurten av dem. Etter hvert som den blir eldre trekker den lengre nordover, midt og sensommers, på jakt etter sild og Makrell. Størje fra kjønnsmoden til femten år har besøkt norskekysten, fra Oslofjorden til Lofoten og Troms, i uminnelige tider mellom juli og oktober. De største svømmer fortest og vandrer derved lengst. Den jakter på stimfisk som sild og makrell. I dag er jakten, på de nettopp kjønnsmodne individer, intens grunnet skyhøye priser på verdensmarkedet. Størja blir oppfisket før den når den størrelse den må ha for at den kan foreta vandringer til våre breddegrader. De virkelig store mengder av Størje gyter i Mexico-golfen, og de største individer er istand til å foreta jakt på mat over hele Atlanteren til våre breddegrader, men det var før Størja ble kjent på grådighetens marked og de enorme stimene ble utsatt for industriellt rovfiske i både Middelhavet, Mexicogulfen og Biscaya. I Norge ble fisken fanget med harpun, snurpenot og på line og var et av våre viktigste fiskerier til langt utpå femtitallet. Lenge trodde vi som jakta med harpun at det var snurpenota som rydda ut Størja her langs kysten.
Forts. I biografinovella "Størjejakt" m/håndharpun