Elva maler på en tidløs melodi mellom ham og den slake lia, der kirka etter hvert blir reist, for så i den mørke senmiddelalderen å bli borte igjen. Elva maler videre på den tidløse melodien sin mens hundreårene passerer.
Så en dag begynner det å reise seg ei ny lita kirke på motsatt side av elva. Et lite pilegrimskapell. Denne gangen er det ikke en konge som befaler, men ei gruppe idealister med lite penger, og stort pågangsmot. Denne gruppa, ”Turisme i Drivdalen” er et resultat av et ”framtidsverksted” som ble arrangert vinteren 2010.
Naturlig plassering av kapellet er der Oppdalsbygda åpner seg opp for pilegrimene fremst i Vinstradalen. Med seg i gruppa har de en interiørarkitekt som tegner kapellet med tanke på at ”utsikten ut over det vakre skaperverket” skal være altertavla. Kapellet skal gi ly for været, og rom for meditasjon etter turen over fjellet, samtidig som det høye vinduet mot skaperverket er synlig fra hele rommet, og trekker tankene mot det åndelige.
Kapellet er i stor grad bygd på dugnad, med mye godvilje både i form av midler og dugnadshjelp fra hele bygda. Like nordvest for kapellet ligger ”gravfeltet på Rise” fra Vikingetida. Det mest kjente funnet herfra, ”Riseengelen”, som er en bronsefigur av erkeengelen Mikael har gitt navn til kapellet – St. Mikaels kapell. En lokal kunstner har skåret ut en St. Mikaels skulptur i tre som henger framme ved alteret.
Nå kan pilegrimene på vei til Nidaros på nytt knele ned ved foten av Dovrefjell, og takke Gud for at ferden over fjellet har gått godt.