I en sky av røyk og damp : Fødselshjelper for tordentrommer

-L ivet er fult av brå svinger og omveltninger om du bare er klar for dem, 

sier hun over en dampende kopp kaffe en tidlig morgen Hun er 35 år, Pauliina, og mor på heltid. Sønnen Remi Olavi Arnfinn på to år er nettopp stått opp, og det ligger en blank vinterdag nede på brygga der de bor. Kaffe en søtet med sukker, tilsatt vanilje og kardemomme. - Det gir en ekstra god smak, ikke sant?, sier hun og ser på verden med et direkte og blått blikk. Pauliina er fra sør Finland, nesten på grensen til Russland, utdanning og arbeid første henne til de nordlige trakter av Finland. - Og så hadde jeg en venninne som flyttet til kjæresten sin i Øksnes. Jeg skulle besøke henne en sommer, og vet du det besøket har enda ikke tatt slutt og det er nå snart fem år siden, og så ler hun, en , klokkeklar og vakker latter. Etter fem år på høgskole for å lære om skogsdrift, rak hun i land i Øksnes, der det just ikke er mye skog å skryte av. For Pauliina betyr det ikke så mye hva hun jobber med, men at hun jobber. - Jeg har vært i fiskeindustrien og jeg har vært på fileten. I Norge er timelønnen så høy, at det er fint å jobbe forteller hun tenksomt, mens hun peker på vinterhagen i huset de bor i. Det er en ombygget og restaurert rorbu. –Tømret her er over 400 år og det er mye av det gamle som er tatt vare på. Vi er en slags vaktmestre her på gården. Vi leier ut de gamle rorbuene for eierne, og ser til at alt er bra med bygningene. Jeg får bruke kaldloftet oppe på brygga. Der bodde det fiskere på 1950 tallet og ingenting er gjort siden. Der har jeg verkstedet mitt for trommene. Det er flott å være der i all historien. Når det stormer, svaier hele bygningen fordi den er bygget på påler. Det er utrolig spennende! 

Trommer
Iden om å bygge trommer kom ganske tilfeldig til Pauliina. - Jeg var på ”Isogaisa”, kulturfestivalen i Målselv for to år siden. Jeg ville så gjerne møte Ailo Gaup, for jeg har lest diktene hans i mange år. Jeg var ikke klar over at han var blitt sjaman. Det var en fin festival, men der var det også en trommeseremoni i skogen. Jeg ble helt betatt, og måtte hjem og finne ut hvordan jeg lager en tromme. Jeg søkte på nettsider, mest i Finske. Jeg visste at nesten alle kommunene i Nord-Finland tilbyr kveldskurs i trommelaging. Der fant jeg mange beskrivelser om hvordan man går frem, og tips til hva man kan gjøre for å lykkes, forteller hun. Bakgrunnen som skogsarbeider kom godt med. - Du vet, trevirket er mer bøyelig enn vi tror. Jeg bruker furufineer og så masse kokende vann. Vitsen er hurtig oppvarming av små områder og så bøye dem til umidelbart. Det er en fordel å være sterk i klypa også, flirer hun. Samboeren hjalp henne med de første trommene, men nå er hun helt på egen maskin. Etterhvert ville Pauliina også dele kunnskapen om trommelaging med andre. - Da Vesterålen 

Sameforening ville ha meg som kursleder til sitt trommelagingkurs, sa jeg selvsagt ja. Jeg har jobbet og hatt ansvaret for å sette folk i arbeid på festivaler og på sommerjobber, og jeg ser at det går fint. Alle fikk til å lage tromme, og alle de ni deltakerne var fornøyde. Jeg har hatt folk her i Nyksund for å lage trommer og jeg har reparert gamle trommer som er blitt ødelagte. Dette arbeidet gir mye glede. 

 Tordentrommer
- Jeg har alltid drømt om torden, og jeg ville unngå å bruke ordet sjamantromme, for det er belastet med noen forestillinger om underverden. Derfor valgte jeg å kalle mine trommer for tordentrommer. Det er et sterkt symbol for urfolksgruppe indianere i USA. Mine trommer er knyttet til gleden ved å skape noe selv. Å få til noe, enten alene eller sammen med andre. Min familie er ute og tenner bål hver dag. Ofte har vi trommen med for å roe oss ned, få ned hjertefrekvensen og blodtrykket. Mer mystisk trenger det ikke være. Trommer gir ro og balanse. En kan også få lyst til å danse. Og så er det rart med det, når kreativiteten blomstrer følger det ene med det andre. Jeg har utviklet en design til veske for å ha trommen i når den skal være med på tur. Jeg har også utviklet en jakke i ullstoff som er nokså sid, som skal holde trommerne varme når de er utendørs. 

Nå tilbyr jeg kurs i trommelaging her i Nyksund. Jeg ser at dette godt kan passe til små kollegier som vil jobbe med å bli bedre sammen, få et felles fokus eller et bedre arbeidsmiljø. Omgivelsene i Nyksund er også storslåtte og en helg her ute kan være både fjellturer, fisketur for å hente din egen middag og trommelaging. 

Kunstnerrøtter
Pauliina hadde en mormor som var opptatt av lin. - Hun hadde sin egen linåker, og hun vevet linstoffer som var utrolig vakre. Hun kom fra Karelen, men er nå død, mormoren min, og kanskje sitter hun i himmelen og vever de mest eventyrlige stoffer, smiler Pauliina. På farsiden har hun en farfar som var kunstmaler. Selv sysler hun både med malepensel og med symaskin. - Jeg har vært heldig med å ha fått god bagasje med kreativitet. Huset hun bor i preges av den boblende kreativiteten. Symaskinen er ikke langt unna, stabler avullkleder ligger klare, og på veggene henger morsomme bilder. 

Forandringens tid og Pippi
- Jeg har fått tilnavnet Pippi, både fordi jeg er rødhåret og fordi jeg aldri ser meg forbalt på et arbeid. Jeg har tro på at det vil gå bra. Vi er nå inne i en forandringens tid. Menneskene oppdager at lykken ikke ligger i å eie ting, men i å ha det godt med seg selv og sin familie. Det er for mye stress og mas rundt om. Det blir veldig ensrettet og mange fokuserer på produksjon og forbruk. Det er lite plass for følelser. Min lykkeligste tid i livet var da jeg satt i min farfars fiskehytte, uten strøm og skrev avslutningsoppgaven min i høgskolesystemet. I tillegg til å skrive, fyrte jeg i ovnen, hugget ved og fisket min egen middag. Penger hadde jeg ikke, men jeg var lykkelig. Trommen hjelper deg å roe ned, å se inn i deg selv, og få kontakt med følelsene dine. Livet er så kort, det gjelder å nyte hver eneste sekund av det. Vi må forme våre egne liv og vår egen lykke.