Vikingenes stolthet

 Historiske kilder, som den Islandske Landnåmsboka viser at det har eksistert en høvding på  Borg som utvandret til Island på 800 tallet.

«Olaf Tvennumbruni het en mann, han for fra øya som der kalles Lofot til Island. Han tok hele Skeid, mellom Tjorså, Kvitå og Sandløk, og han var en storhamram. Olaf bodde på Olafsvellir og han ligger i Brunahaugen under Vardefjell.»

 At Olaf kom fra Vestvågøy kan derfor slås fast uten de store forbehold, siden Lofot er det gamle navnet på øya. Mange andrehøvdinger fra Nord-Norge som dro over samtidig med Olaf forklarer at de var kommet i konflikt med Ladejarlen Håkon Grjotgardsson eller Harald Hårfagre direkte. Ladejarlen var på dette tidspunktet som en småkonge å regne over høvdingene i nord- en allianse som var inngått mellom han og høvdingene der. Så gjør Håkon det skjebnesvangre å inngå en ny allianse med Harald Hårfagre fra sør, noe som nordlendingene tydelig likte svært dårlig. Dette er den dramatiske årsaken til at de i stort antall dro herfra for å fi nne nytt land lengre vest. Det handlet om håløyghøvdingenes frihet, ære og bevaringen av makten på egne hender. Vi kan også gjennom historiske kilder nokså presist si når denne emigrasjonen skjedde – mellomårene 877 og 880, forteller Geir Are Johanse, direktør på Borg.

Det hersket lenge tvil om hvor restene av høvdingsetet var å finne, men det skulle bli en gårdbruker med arkeologiske interesser som påviste høvdingsetet.  Tuftene viste at Gildehallen hadde vært 80 meter lang.  I 1995 ble det reist et langhus på tuftene, og en ny ære er innledet: Vikingmuseumet på Borg der historien levendegjøres.

Nausttuftene

Det ble funnet tuftene av et 30 meter langt naust i Pollen ved Borg. – Vikingene bygget ikke større naust enn at båtene akkurat gikk inn i dem. En kan derfor med stor sikkerhet anta at det har vært et skip på 30 meter her på Borg i vikingtiden. Dessverre er vårt skip ”Lofotr” 23 meter langt, fordi dette er et lengst skipet vi har funnet intakt i Norge og derfor kan bygge en modell av. ”Lofotr” er en modell av Gogstadskipet fra Vestfold, forteller Johnsen.

Historisk sus

Vikingenes storhetstid begynte i 793 med at klosteret Lindisfarne på nordøstkysten av England ble plyndret av fremmede sjøfarere, og i årene rett etter er det beretninger om tilsvarende angrep mange andre steder. I de neste to århundrene er det beretninger fra alle Europas kyster om vikingangrep. Større og mindre flåter gjorde strandhogg, plyndret og stakk til sjøs før det var mulig å samle tropper til motangrep. En av de som har satt seg inn i vikingenes båttradsisjoner

På noen få generasjoner klarte nordboerne å sette alvorlig skrekk i velordnete riker som de frankiske og angelsaksiske. De kunne slå seg ned i store distrikter, grunnlegge byer og leve etter sine egne lover, forteller Myklevold i sin artikkel. 

Skipene

 Myklevold har sett påde tidligste finnene:  Den viktigste enkeltgrunnen til vikingenes overlegenhet ar antakelig skipene deres. Vi har skipsfunn fra Norge og Danmark som viser at vikingenes skipsbyggingskunst sto meget høyt. En svensk arkeolog har skrevet at vikingskipene er de eneste virkelig havgående landingsfartøyer som noensinne er bygget. Dette er en litt forenklet spissformulering, men det er mye riktig i den. Beretninger om vikingangrep styrker påstanden. Å komme uventet var viktig. Skipene trengte ikke havn, de kunne trekkes opp på stranda nesten hvor som helst. Slik kunne en gruppe vikinger gjøre landgang der de var minst ventet, få med seg rikt bytte og stikke til sjøs før forsvarerne fikk organisert seg. Seilingsforsøk med vikingskipskopier har vist at skipene krysser godt mot vinden, slik at det var mulig å komme seg ut fra stranda selv i pålandsvind. Det er relativt brei enighet blant arkeologiske forskere om at de første menneskene som koloniserte kysten for ca 12.000 år siden må ha gjort det ved hjelp av båter, og videre at disse menneskene hadde en maritimt tilpasset kultur allerede før de koloniserte den skandinaviske vestkysten. Fiske fra  havet, snarere enn villreinjakt, må ha vært det viktigste grunnlaget for kystbosettingene, og båten var i så måte uunnværlig. Båter er et vanlig motiv på mange tusen år gammel bergkunst, for eksempel på det store bergkunstfeltet i Alta. I løpet av de siste 2000 år f. Kr. vokste gradvis fram en norrøn og en samisk kultur, slik at vi kan snakke om et tokulturelt kystområde fra om lag Kristi fødsel. Disse to kulturtradisjonene videreutviklet båtbyggerkunnskapene fra steinalder via tidlig metalltid og tilførte hver sine nye elementer i båtbygginga, samtidig som de må ha lånt kunnskap og teknologi av hverandre.

Skipene var ikke bare en forutsetning for plyndring og handel, men også for kolonisasjon, når hele familier med husdyr og løsøre satte kursen for nytt land. Ferdene over Nordsjøen og Nordatlanteren stilte store krav til sjødyktighet, slik at vikingtidens skipsbyggere ikke bare kunne bygge raske kampskip, men også fartøyer som var ekstremt sjødyktige. Koloniseringen var ikke bare et resultat av overbefolkning hjemme, men også av det handelsmenn og krigere hadde skaffet til veie.

Bitre erfaringer med invasjon og plyndring gjør at det her er vikingenes verste side som kommer frem. Arkeologiske utgravninger både hjemme og i utlandet gir et annet og fredeligere bilde. Kasserte og mistete saker fra gårder og byer viser at vikingene var dyktige håndverkere. Hedensk gravskikk forutsatte at folk fikk utstyr med seg i graven til livet etter døden, og her finner vi alt fra påkostede våpen og smykker til kjøkkentøy, smedredskap og seletøy. Huller etter stolper som bar taket forteller om husbygging, og det er til og med funnet åkerland, ferdig pløyd, men oppgitt fordi en storm dekket åkeren med sand. I fjellet finner vi rester av dyregraver, spor etter jernutvinning, brynesteins- og kleberbrudd.. Det er fristende å foreslå at rikdommen hans kom fra handel med pelsverk, som han kanskje hadde tatt som skatt fra samene.

Den eldste skriftlige kilden om samisk båtbygging

Den eldste skriftlige kilden om samisk båtbygging er Snorre Sturlassons sagaberetning om tronpretendenten Sigurd. I 1138-39 overvintret Sigurd i ei berghule et sted på Hinnøya, etter en dramatisk flukt fra kong Inges menn. Dette forteller Snorre om hendelsene (Snorre Sturlasson 1975, s. 658):

”Men Sigurd og Magnus (Magnus blinde, den avsatte kongen; forfatters anmerkning)og Torleiv Skjappe seilte nordover utenskjærs med 5 skip til Hålogaland. Magnus var på Bjarkøy om vinteren hos Vidkunn Jonsson, men Sigurd hogg stavnene av skipet sitt, hogg hull i det og senket det innerst i Øksfjorden (på Hinnøy), Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnøy, et sted som heter Gljuvrafjord (…). Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjordene bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer isteden for kne, og 12 mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der, og gjorde gjestebud for han.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

Få kan følge

furubåt håløygsk,

som bundet med sener

for seilet flyver”.

I følge Myklevold kan vi utlede følgende om skipene:

1. Skipene var bygget av furu. Det er et naturlig valg, siden det nord for Saltfjellet ikke fantes verken eik, gran eller andre treslag det ville være naturlig å bygge av. Snorre sier at skipene ble bygget av samer ”inne i fjordene”, og at Sigurd var med dit. Det er slett ikke sikkert at dette var på Hinnøya – eller i ”Gljuvrafjord”. Det kan kanskje heller ha vært i Ofoten-Tysfjord, der det nok var bedre tilgang på furuskog til båtbygging.
2. De var ”bundet med sener”, og de hadde kraftige greiner i stedet for rotkne til spant. Når Snorre gjør et poeng av dette er det antakelig fordi det er en fremmedartet byggeskikk for han.
3. Skipene kunne ros av 24 mann. Til sammenligning ble Gokstadskipet for eksempel rodd av 32 mann. Skipene samene bygget var derfor noe mindre enn dette, men må likevel regnes som ganske store skip.
4. De var hurtigseilende. Når Snorre skriver at det var få skip som var like raske, så vitner dette om at samene var vel bevandret i båtbyggekunsten. Det er derfor utenkelig at bygginga av disse skipene var noe førstegangsfenomen eller enkelttilfelle i samisk sammenheng.

I en enda eldre kilde fra ca år 890 om høvdingen Ottar, framgår det at samene betalte skatt til de norrøne høvdingene blant annet i form av skipsrep av kval- og selhud (Sandved 1995). Det forutsetter at samene må ha bygget og brukt båter som var egnet til fangst av slike dyr, og dessuten at de var kjent med teknologi knyttet til båten siden de laget skipsrep. Hans  konklusjon er at mange av de båtrestene som har blitt funnet i myrer eller i norrøne graver kan godt være bygget av same, uavhengig av om de er klinket eller sydd.(Myklevold)

Hybrid etnesitet

 Ifølge Myklevold er samenes andel av historien ofte kommet som en parantes, eller et tilskudd. Han mener at det samisk og notrrønne gjensidig har påvirket hverandre og vært bra for utvikling av båter i  Nord- Norge.

Forsking

 Ulike forsningsmiljøer og institusjoner bruker  ”Lototr” som utgangspunkt for forsking. I sommerhalvåret er det mange ulike nasjkonaliteter  av forskere som har sommerjobb og formidler historiske fakta frå vikingtiden til besøkende. De er opptatt av alt frå hvilkingene spiste, vordan de organiserte livet i langhuset og hvordan de seilte. Kvinners kår og kvinners stilling er også viet stor oppmerksomhet. ”Lofotr” har et helårstilbud og tar også i mot skoleklasser til leirskole.

Kilder:

Alf Ragnar Nielssen, 2003. Viking Age chieftains in Lofoten - the Old Norse sources.Ch. 12 in: Munch, Johansen & Roesdal, 2003. Borg in Lofoten. A chieftain's farm in North Norway. Arkeologisk Skriftserie 1.

Landnåmsboken. 1997. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Aschehoug

"Båter og båtbyggingstradisjoner nordpå - hva er norrønt/norsk og hva er samisk?”Foredrag ved Stiftelsen Nordnorsk Fartøyvernsenter og Indre Sør-Troms Museum, ved Lars Børge H. Myklevold