Slåttemusikken stoppet ved kirkedøren før

Mer enn 200 mennesker samlet seg ved Husflidstua i Lødingen vestbygd for å være med på avduking av et minnesmerke over Daniel Hægstad. Det ble en vakker og verdig markering av slåttesamleren fra Lødingen som har hatt stor betydning for å ta vare på tradisjonsrik musikk fra 1800 tallet og få det nedskrevet. Det er historielaget i Lødingen som har tatt initiativ til Hægstad markeringen.

Boka

Ola Graff har skrevet bok om spillemann, lærer og musikksamler Daniel Hægstad. Han var spesielt invitert til å komme og snakke om det arbeidet Daniel Hægstad gjorde fra han ble pensjonert fra sin lærergjerning på Andenes og frem til hans død i Levanger i 1950.  Ola Graff dro frem tre aspekt ved Daniel Hægstads liv. – For det første skrev han sin egen biografi. Det er fantastiske tidsbilder som har stor kulturverdi i dag. For det andre skrev han ned alle slåttene som faren hadde lært han da han var ung. Daniels far var en kjent felespiller fra Lødingen som het Peder Danielsen. For det tredje sendte han disse nedskrivingen av tradisjonsmusikk til flere. På den tiden var det usikkert hvor han skulle gi fra seg musikken, slik at det finners flere manuskripter. Det er en stor hjelp i dag. Det dukker stadig opp nye ting, smiler Ola Graff som er Professor ved Universitetet i Tromsø. Han er knyttet til  Tromsø Museum og har jobbet i mange år med innsamling av materiale.

Daniels bakgrunn

- Daniel var en gløgg gutt. Han fikk derfor friplass på Seminaret i Tromsø, det som senere ble Lærerskolen. Der måtte de med frilass lære seg samisk, og love å virke i samiske områder en tid etter endt utdanning. Daniel kom i kontakt med Adolf Tomsen, felespilleren som har komponert melodien til ”Å eg veit meg et land”. I Tromsø var Daniel med i orkestret hans, og det sier noe om at Daniel var regnet som en flikt felespiller, forteller Ola. Han har brukt mange år på å samle inn materialer rundt Daniel Hægstad.

Julekort med slått

 – Han var produktiv og skrev mange brev etter at han ble pensjonist, i tillegg til at han skrev biografien om sitt eget liv. Han hadde egentlig ingen tro på at det hadde interesse for andre enn han selv. I ettertid viser det seg at han skrev så grundige beskrivelser at det har stor betydning fordi det gir rike livsskildringer fra en tid der ikke så mange andre skrev. Han var forresten aktiv med da det historiske tidsskriftet ”Håløgminner” ble stiftet. Der skrev han flittig visestubber og slåtter. Det morsomste med han er at han skrev julekort i en 30 års periode, der han nedtegnet en slått på forsiden, og skrev god jul på baksiden. Vi har fått tak i noen av disse kortene, og har dem på Tromsø Museum, forteller Ola.  Ola tenker hans interesse for Daniel Hægstad er sterkt knyttet sammen med jobben hans. Han er ansatt for å se på folkelig musikktradisjoner i Nord- Norge av Tromsø Museum. – Det er litt som å være detektiv.  Det er tusen tråder å trekke i. I mange år lette jeg i arkiver etter nedskrevne slåtter, og jeg fikk tilsendt stoff av andre. Daniel har vært svært produktiv og det er hele 1 manuskripter. 115 slåtter har han skrevet ned. Mange av dem er slåtter faren hans lærte han. Slik at de kan være fra tidlig 1800 tall. Interessen for folkelig musikk fra landsdelen har vært økende. Det er ikke bare Daniel Hægstad som har skrevet ned slåtter, men han er den som har den største samlingen, sier Ola. I 2010 kom han ut med en rikt illustrert ok om Daniel Hægstad ” Slåtter og slåttetradisjon fra Lødingen”. – Mange av slåttene som han skrev ned er såkalte vandreslåtter som vi finner igjen i andre deler av Norge, og også i Sverige.

Brudemarsjer

Spillemenn på 1800 tallet spilte i flere anledninger. Noen ganger ble de leid inn for å spille som underholdning for de kondisjonerte. De spilte til dans, både lutt spontant, eller halvoffisielt som ved nystudans eller på brygger. Det ble også spilt på annonserte dansetilstelninger.  Forresten om man ville danse, og ikke hadde spellemann, så var det mange som kunne tralle til dans. Det var en egen kunst det, og en god traller var en ansett mann! De spilte også til bryllup. - Da satt gjerne spillemannen i brudebåten og spilte paret til kirken. Da var det brudemarsjer som gjaldt. – Siden Halvdan Sivertsen satte ord til en av brudemarsjene fra Lødingen, er det den som i nyere tid er blitt veldig kjent, og under navnet ”Brudemarsj fra Lødingen”. Felemusikken sluttet forresten ved kirkedøra før. Det satt gjerne en spillemann i båten og spilte brudeparet til kirken, smiler Graff.

Susanne Lundengen har tatt frem Hægstad materiale, og Ragnhild Furubotn, som fikk spillemannspris med ”Hekla Stålstrenga” bruker Hægstads nedskrevne. På Tromsø museum har vi hyrt inn to folkemusikere fra Vesterålen Leif Egil Barth og Skjalg Bjørstad til å spille inn noe av Hægstadmaterialet. Det ligger til gratis bruk på hjemmesiden til Tromsø Museum.

Familien og fela

Et oldebarn av Daniel, Håkon Heggstad hadde hilsen fra familien. – Tenk at han bar på en skatt hele livet, inni hodet sitt, og så skrev han ned alle de vakre slåttene, sa Håkon. Daniel Hægstads fele er kommet tilbake til Lødingen. Inge Steffensen redegjorde for hvordan fele var kommet tilbake. Folkemusiker Leif-Egil Barth brukte denne fela da han tolket noen av Daniel Hægstads nedskrevne slåtter. – Fela bør brukes flittig og ikke stå til pynt, var hans budskap. – Daniel Hægstad har skrevet ned flere lokale Nordlandspolser. Det er vår egen kulturdans, og det liker jeg godt, sa Barth.

Hægstadfela

Fela ble ofte sett på som et syndig instrument. Dette gjeld spesielt for vekkelesmenighetene. Derfor ble mange feler i Nord- Norge ødelagt. - Hægstadfela, som Daniel hadde arvet etter faren sin Peder Danielsen(1819-1889) byttet faren sin til seg under et juleselskap på Skrova i 1840. Da byttet han instrument med en annen spillemann. Viskum som var der. Han syntes det var så fin låt i fela. Denne fela har familien Hægstad forært til Lødingen kommune i 2005. Det var Inge Steffensen som fikk æren av å hente fela. - Jeg delte seng med den i flere dager, fortalte han stolt. – Det var en stor og beveget stund da Ragnhild Furubotn kom innom og spilte på den gamle fela, forteller Inge. - Edvard Ruud, statsstipendiaten fra Elgsnes karakteriserte Daniel Hægstad som den største for folkemusikken i Nord- Norge. Sønnen Tormod sa om faren: - Pappa var ingen høvdingtype. Han var ikke en mann man ropte hurra for! Sannheten om Daniel lå nok et sted midt i mellom, avslutter Ola Graff med.  – Hamarøy har sin Hamsun, vi har vår Hægstad og det er vi stolt over i Lødingen avsluttet ordfører i Lødingen Anita Hegstad Marthinussen med.

Minnesmerket

Kunstneren Heidi Nygård hadde fått i oppgave å utforme platen som skulle monteres på steinen fra Lødingen. – Jeg jobber med skinn, så motivet er preget inn i skinn, og så er det laget en form som så er støyp i brose, forteller Nygård. Minnesmerket ble godt mottatt av sambygdingene.