<strong>Historier ved bålet – taternes immaterielle kulturarv</strong>
<br><br>
I Glomdalsmuseets dokumentasjonsarbeid har vi lenge vært oppmerksomme på de gode historiene blant ...
<strong>Historier ved bålet – taternes immaterielle kulturarv</strong>
<br><br>
I Glomdalsmuseets dokumentasjonsarbeid har vi lenge vært oppmerksomme på de gode historiene blant romanifolket/taterne. De har tradisjonelt hatt en sterk muntlig fortellertradisjon. For et reisende handelsfolk var det viktig å ha talegavene i orden, og det er mange humoristiske beretninger om hva en god handelsmann av reisende slekt kunne få en lettlurt bonde til å kjøpe eller gi fra seg. Samtidig bidro de gode historiene til å bearbeide vanskelige følelser og en hard hverdag, og skape samhold og glede. Fortellingene portretterer gjerne taterne selv som smarte og flinke til å klare seg, og de fastboende som litt enfoldige og fordomsfulle. <br><br>
Norge ratifiserte i 2007 UNESCOs konvensjon av 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Norske kulturvernmyndigheter har gitt uttrykk for at det er viktig å bevare de nasjonale minoritetenes muntlige fortellertradisjoner. Glomdalsmuseets prosjekt «Historier ved bålet» utgjør i så måte et vesentlig bidrag. Museet har i perioden 2011-2012 gjort lydopptak blant en rekke tatere som har levd et tradisjonelt reisendeliv der salg på dørene, håndverkstjenester og oppkjøp av antikviteter har vært viktigste levevei. Her har vi gleden av å kunne formidle et utvalg av de rundt hundre historiene som ble samlet inn. Prosjektet har mottatt støtte fra ABM-utvikling.
Det
var en gang dom hadde satt en dunk med sats nede hos en kar på Dal. Alle gutane
satt der da. En femti liters panne, da hadde døm søtte i tre dager og drøkki.
Så skulle dom ha siste delen. Han var jo en gammal gårdbrukar han verten, han
var en gris. Så når dom tømte resten av satsen oppi en stor bolle, da lå
underbuksa til bonden oppi der! Trur du den
var gjæra, den satsen der! Da fikk dom som fortjent. Kanskje dom gav seg da. Da
vart dom i alle fall kurert.