Positiv galskap Dukkemamma til 2000 dukker

- Det begynte i 1981 med at jeg så i en katalog fra USA at det gikk an å støype sine egne dukker i porselen. Han snyte, tenkte jeg da, Dette kan bli spennende, her kan jeg kombinere min interesse for å strikke og sy med å støpe dukker. Det var det som hektet meg på dukkedilla, smiler den livlige dama som påstår hun er født i 1951. – Jeg er født 21. mai, midt mellom tyren og tvillingen. Jeg pleier å si at jeg er en salig blanding av sommerfugl og okse!  I tillegg er jeg født i sauens time, kvart over to. Om denne timen har jeg lest at det betyr at du må gjøre mye arbeid som du ikke har lyst til, og det kan jeg skrive under på, ler Svanhild som er å finne i halv hjelpepleierstilling på natta.

De spiser ikke mat

Dukker hadde slett ikke vært en rekvisitt hun brukte tid på i barndommen. – Nei, da konstruerte vi byer og lekte gjøm og leit. Jeg mistet forresten den eneste dukka jeg hadde under slik lek. Hun var av tøy, og jeg slengte henne oppi en tønne med lesket kalk for å gjemme henne. Da jeg skulle hente den, var den blitt borte. Etter det var jeg overhode ikke opptatt av dukker før den berømmelige katalogen i 1981, smiler hun. Dukkesamlingen tok snart plass. Stor plass. – De formerte seg formelig. Jeg kjøpte noen, laget mange og folk i nærområdet begynte etter hvert å ringe for at de ville vise gjester de hadde den samlingen jeg hadde i kjelleren. De fylte hele kjellerleiligheten min, dukkene. Jeg spurte mannen min Odd om jeg ikke bare skulle selge mannskiten, etter en større rengjøring i kjelleren, og etter frustrende støvtørking. Han svarte da helt rolig; De spiser ikke mat! Samlingen vokste meg etter hvert ut av kjellerleiligheten og ideen om et dukkemuseum ble født.

Hus og lån

-Det begynte med at Torill og Dagfinn Endresen hadde et hus de ønsket å bli kvitt. Det stod på plenen i Vornes, og de ga huset til meg til museum. Jeg fikk det flyttet med trailer og kran i 2005. Kranen tålte egentlig bare 25 tonn, mens huset veide 27 tonn. Det var bare så vidt det gikk. Vi hadde ikke før løftet huset opp på den ferdige grunnmuren før jeg skjønte at det var for lite til å romme dukkesamlingen, så jeg gikk i gang og bygget på huset med 50 kvadratmeter i to etasjer. Det betydde lån på 800 000. Jeg er glad jeg fikk tilskudd til montrene fra Innovasjon Norge, sier Svanhild og forteller at hun har åpent om sommeren hver dag, og for grupper som bestiller hele året. – Huset leier jeg ut til små selskaper. I tillegg har maleklubben ”Maleskrinet” møtene her hver torsdag.. det er en kafeavdeling med plass til 40 personer, og i andre etasje har jeg en liten butikk med lokalt håndverk.

Verdensberømte dukkemakere fra Vesterålen

- Det er et lite miljø i Norge for dukkesamlere. Nå går det an å kjøpe dukker på nettet, på auksjoner. Det var ikke sånn da jeg begynte. Jeg ble interessert i gamle porselensdukker. Den eldste jeg har er fra 1875. Jeg syntes slett ikke den er pen, men jeg er glad for å ha en så gammel dukke. Jeg drømte om å eie en eller to originale dukker, men nå har jeg mange. Det er som med spilleautomatene, man blir hektet. Jeg oppdaget forresten at vi har to gode dukkelagere fra Vesterålen. Det er Sissel Bjørstad Skille som er født i Salangen, men vokste opp på Sortland. Hun lager vidunderlige dukker. Hun er 64 år nå, og moren hennes strikker og syr klær til dukkene. Hun er 94 og må ha den koseligste jobben i verden. I 27 år har hun modellert dukkefjes i cernitleire. Dukkefabrikken Götz produserrter så dukkene hennes. Det er en vinylutgave av dukken. Den andre dukkemakeren er Rønnaug Pettersen. Hun er her fra kommunen, fra Ramsvika på Sandset. Hun var født i 1901 og var utdannet på kunstindustri skolen. Hun flyttet til Trondheim. Og hadde en dukkefabrikk i Oslo. Hun var forresten den første til å krympe bunader uten at de mistet særpreget. Dukkene hennes ble ofte gitt som gave til konger og presidenter. Bunadsdukkene gle forresten solgt på Husfliden. Hun hadde samiske røtter. Jeg har mange av dukketypene hun laget.

Nakkemerking

- Hver fabrikk hadde sitt merke på dukkene de laget. Det sitter i nakken på dukken. Av nupret kan vi lese av hvilket år og hvilken modell dukken er. Det finnes et oppslagsverk om dukker. Der kan en gå inn og sjekke om en har en dukke som en lurer på produsent og modell., smiler Svanhild. Gjennom årene har hun opparbeidet seg en betydelig kompetanse om dukkemakeri.  – De fleste gamle dukker som selges i dag, kommer fra frigitte samlere. De er forresten ikke til å leke med, disse gamle dukkene. De norske dukkene som ble laget på 50 tallet, da restriksjonen etter krigen opphørte, var godt likte og populære. De var til å leke med., men fra 1957 fikk disse konkurranse fra England, Japan og USA og de norske dukkefabrikkene gikk konkurs, avslutter Svanhild med og viser frem dukkene hun har i sitt eie.